32+0

gravitasjon gravitasjo’n m1 (nyd av lat. gravis ‘tung’) universell tiltrekningskraft mellom alle masser i verdensrommet jordens, månens g-

Og min. Vedder på at den massen er større enn de som her har blitt nevnt.

Jeg begynner altså å gravitere heftig, for å si det sånn. Bekkenløsningen blir stadig verre, og gjør seg først og fremst til kjenne i front. Skambeinet revner. Indre lårmuskulatur er konstant støl i sitt fånyttes forsøk på å ta meg sammen igjen. Korsryggen krever at jeg ikke lenger kan bøye meg over vasken når jeg pusser tenna – men det verste er selve bekkenet. Det jeg fikk behandling for før jeg i det hele tatt ble gravid. Det som antagelig er årsak til måneder og år med smerter og sykemeldinger.

Ja, jeg er fortsatt mobil. Så jeg skal ikke klage, egentlig, for det kunne vært verre. Det er bare det at denne låsningen i bekkenet (i godt samarbeid med en stadig tyngre veslemor) klemmer på isjasnerver og det som er. Så tilogmed lilletåa får kjørt seg i perioder, og hele rumpa er en stor, diger verk.

Jeg takker Naturen som i sin vishet fant opp at vann kan varmes og helles i et badekar. Og for at Hun ga den vordende pappa så myke, varme hender. Det er virkelig ingenting i hele verden som er så utsøkt som aromamassasje (oljer valgt for anledningen: bergamot og lavendel, båret i litt olivenolje) etter et godt, varmt bad.

Den første gangen vi prøvde, levde jeg på den avslappede følelsen hele neste dag. Og i natt har jeg faktisk bare vært oppe av senga en eneste gang for å gå på do etter at han tilslutt pakka dyna rundt meg og kyssa meg på panna. Til tross for at natta altså ikke viste tegn til å samarbeide noe særlig i utgangspunktet. Så jeg vil bare anbefale dette på det sterkeste!

Dette har også gjort uka verdt å leve rent psykisk. Nå har jeg en liten hemmelig utvei når ting blir tilstrekkelig kjipe – og det blir de jo fra tid til annen nå. Jeg tror nemlig hormonene endelig har innhentet meg til fulle. Eller kanskje fordi jeg er så uhyggelig sliten? Aner ikke. Men aromamassasje hjelper på det meste. Det, og de avspenningsøvelsene jeg har begynt med, både med tanke på akkurat nå og med tanke på at jeg snart skal gjennom alle helvetes pinsler. Jeg håper å utnytte minuttene mellom dem på mest mulig hensiktsmessig måte.

Ellers graviterer jeg rundt her i min egen verden, mens jeg vurderer muligheten for å montere handicaphåndtak på sofavegg og nattbord. Det er nemlig ikke bare-bare lenger. Den kjære leser har kanskje forsøkt å snu en altfor stor bil på en altfor liten parkeringsplass? Sånn; litt frem, litt tilbake, ratt som faen, litt frem igjen, og så videre? Det er akkurat sånn det er å snu en gravid mage i en halv dobbeltseng. Litt opp, litt ned, litt opp, litt ned – helt frem til man er på den sida man ville være. Men da er det selvsagt noen andre som så våkent og aktivt har bestemt seg for at det ikke var så kult (ref. forrige ukes video). Og man må snu seg igjen.

Det er nå 8 uker igjen til dette er over. Men det kommer til å bli tyngre og tyngre. Heldigvis sier bøkene at dette vil bli hennes mest aktive uke, før hun er så stor at tumleplassen begrenses og det blir for trangt for den helt store akrobatikken. Og jeg håper hun har fått den samme informasjonen. Forrige uke kunne jeg nemlig fortelle at det ikke gjorde vondt, fordi hun ikke traff noe.

Newsflash: Hun har vokst. Hun ligger riktignok i samme positur – men tror dere ikke hun har vokst rumpa og føttene sine rett opp i mammas ribbein?? Det er noe helt særegent med en liten fot som stikker seg inn BAK ribbeina, for å si det sånn. Pappaen ler forøvrig av mammaen, som nå i visse perioder snakker stakkato.

I forigårs var jeg nesten sikker på at hun virkelig ville ut. Hun sparket villmann, og sendte på meg sterke kynnere med få minutters mellomrom. Men hun roet seg heldigvis når hun fikk et varmt bad.

Og så kan man jo tilføye at mageproblemene fortsetter ufortrødent. Hvis jeg spiser, får jeg intense luftsmerter som ikke har noen plass å gjøre av seg. Hvis jeg ikke spiser, blir jeg skikkelig dårlig. Hvis jeg venter halvannen time på middag mens jeg egentlig er sulten, så kommer den etterlengtede middagen i retur. Man kan bare ikke vinne i dette gamet.

Nei, dette er ikke så morro lenger. Alt som står igjen nå, er å vente. Og ikke er jeg så dum at jeg tror det vil bli en dans på roser å være babymamma for første gang heller, så jeg priser meg lykkelig over å ha en barnefar som gleder seg noe helt sinnsykt til å kunne ta henne fra meg bittelitt, og ligge der og ta i mot sparka selv. Her om natta drømte han visstnok at hvis vi tok på hverandre og tenkte på det samme samtidig, så ville babyen overføres til ham.

Og jeg lover på tro og ære: jeg skal la ham få være så mye pappa han bare vil! Både fordi han vil gjøre en fantastisk jobb med henne og fordi jeg selv trenger en liten time-off eller to, men også fordi det er så utrolig viktig for henne å få bli kjent med en pappa som får tid og mulighet til å bli trygg i rollen sin. Det er nok av mammaer der ute som detaljstyrer alt, og jeg vil ikke bli en av dem.

Men når all klaginga nå er unnagjort:

Det første som møtte meg da jeg åpna dagens aviser i dag, var Aksjon Agnes i Dagbladet. Ei knøttlita jente som måtte skjæres ut av mamma så altfor, altfor tidlig. Jeg leste, og ble overveldet av en enorm takknemlighet fordi jeg nå offisielt har båret henne gjennom både hva de kaller «ekstrem prematur» og «meget prematur». Kommer frøkna vår nå, vil hun være helt vanlig prematur. Og klarer jeg å bære henne i fem uker til, regnes hun som født til termin.

Det er slett ikke alle som er forunt å ha et så komplikasjonsfritt svangerskap som jeg har og har hatt frem til nå (for hva betyr vel egentlig kvalme og bekkenløsning, når dattera vår har det så fint som hun åpenbart har det, og vokser og sparker og er så levende som det går an?).

Det er ikke lenge igjen. Når alt kommer til alt. Og snart vil hun jo også feste seg, slik at magen synker og gjør plass til både mat og oksygen.

Du skal se jeg overlever.

Uke 32

Vekt: 1800 g
CRL: 28 cm
Full lengde: 38 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 30 uker gammelt. Kroppen vokser ikke like fort lenger, men hjernens vekst fortsetter i samme tempo. Når nye hjernefolder dannes, presses hodeskallen utover slik at hodestørrelsen øker. Antallet nervesammenkoblinger i hjernen øker enormt!

Håret på hodet blir tykkere, og nå er både tå- og fingernegler ferdig formet. Lanugohåret dekker stadig mindre deler av kroppen, og øyebryn og øyevipper blir stadig lengre.

Nå har fosteret så dårlig plass i livmoren at det må trekke føttene opp og innta det vi kalles fosterstilling. Fosteret får stadig mer fett under huden slik at noe av rødfargen forsvinner og huden ikke lenger er så rynkete. Nå er fosteret i ferd med å få det litt lubne utseende som hos nyfødte.

[Sakset fra Babyverden]