Som den trofaste leser vet, er det svært sjeldent jeg åpner mitt brødhull når det kommer til politikk. Men som leseren også vet, så er det kanskje enda mer sjeldent at jeg holder det lukket når jeg mener jeg blir forbigått, dårlig behandlet av øvrigheta eller rett og slett ignorert.

Og det mener jeg i absolutt aller høyeste grad nå.

På forumet Inspirasjon Online ble jeg her om dagen oppfordret til å skrive ned 10 av mitt livs viktigste drømmer, og så gjøre opp status for hvor hvordan jeg ligger an eller eventuelt begynne å planlegge deres realisering. Og jeg begynte å tenke tilbake.

Jeg har aldri hatt ambisjoner om en omfattende yrkeskarriere. Riktignok elsker jeg å studere og lære nye ting, det har jeg alltid gjort, men angående jobb så har jeg fra ungdomsskolen av tenkt et sted inni meg at dette er noe jeg skal gjøre frem til jeg får barn. For da… Da skal jeg nemlig ofre alt hva jeg kan for å klare å være hjemme med dem.

Selv vokste jeg opp med en mamma som jobbet som hjelpepleier mens jeg var liten (da hun ikke var i permisjon for å ta seg av mine yngre søstre, vel og merke), og en pappa som var veldig mye (faktisk mest) borte på jobb som trailersjåfør.

Jeg husker det fortsatt med skrekk og gru. Jeg husker at jeg krabbet, ikke bare under dyna, men faktisk under hele senga når dagmammaen kom, og jeg husker at jeg hadde store planer om å bli der helt til mamma eller i det minste Besta kom og reddet meg. Og det har blitt meg fortalt jeg vantrivdes så forferdelig med denne ordningen at det faktisk hendte at Ba (som vi kaller bestefaren vår) snudde etter å ha kjørt Besta på jobb, slik at han kunne komme tilbake og redde barnebarnet sitt ut av tåreflommen som holdt på å kvele lille henne da de dro og overlot meg til dagmammaen. Han hadde nemlig ikke hjerte til å tenke tilbake på den lille tårevåte toåringen som stod og kikket så sårt etter bilen hans.

Og det hadde ingenting med dagmammaen å gjøre heller. Jeg kan huske minst tre, og antagelig var det fler også. Ingen av dem vant min tillit. Det var bare sånn jeg var.

Senere utdannet jeg meg først som barnepleier etter den gamle reformen, siden som førskolelærer, og jeg har jobbet i de fleste barnehagene her i byen. Dette har ikke endret mine drømmer om å få lov å være hjemme med mine egne barn når den tiden kommer.

Til min store lykke har jeg funnet meg en mann som tenker veldig likt som meg på de fleste områder i livet. Han er oppvokst med utearbeidende far og hjemmearbeidende mor, og han tillegger dette mye av grunnen til at han har blitt hva han har blitt i dag – i mine øyne en meget bra, stabil og sterk mann. Han har utelukkende positive ting å si om denne selvopplevde ordningen, og ønsker også å gi dette til sine egne barn. Slik som jeg ønsker å gi dem det jeg bare fikk i perioder.

Nå skal vi bli foreldre om knappe fire måneder. Om litt over et år er fødselspermisjonen min over, og problemstillingen blir igjen høyaktuell for oss: Hjemme eller borte?

Allerede nå har vi begynt å kutte ned på utgifter og rydde opp i matbudsjett og lignende, slik at vi skal ha en fighting chance for å klare det innen skoleåret 07/08 er omme og Lånekassa slutter å gi meg permisjonspenger. NAV slutter jo som kjent å gi meg attføringspenger i det øyeblikket permisjonen min begynner, og har ikke tenkt å oppta det igjen før jeg er tilbake igjen på tiltak.

Alt jeg ville hatt av månedlige inntekter er derfor dette:

Barnetrygd: 970 kroner
Kontantstøtte: 3 303 kroner

SUM: 4 273 kroner

Det er ikke mye, men det vil antagelig være nok til å holde oss flytende. Omsatt i praksis er denne summen like stor som en måneds matbudsjett, sånn til sammenligning. Og den vil løpe over en periode på to år.

Men i dag kan altså VG melde at Halvorsen igjen er ute med trynet sitt for å fjerne kontantstøtten i god tid før jeg trenger den. Og pengene, de skal hun gi til dem som ble gravide uten å ha jobbet lenge nok til å opptjene rettigheter til foreldrepenger ved fødsel.

Tanken er sikkert god den. Bare det at hun ikke nevner med et kløyva ord hva som skal skje med de av oss som faktisk går på attføring og ikke får foreldrepenger av den grunn. Nå er det jo sånn i dette såkalte velferdssamfunnet vårt at man må ha hatt pensjonsgivende inntekt i 6 av de 10 siste månedene før fødsel. Og man får foreldrepenger av både ordinær inntekt, sykepenger og dagpenger ved arbeidsledighet – men altså ikke av attføringspenger, selv om man skatter like forbannet mye også av dette.

Så hvor etterlater dette oss?

Jo.

Jeg får ikke en dritt mer enn engangsstønaden på 33 584 kroner før fødsel, og nå skal Halvorsen og co også ta bort de skarve tusenlappene vi kunne fått etter permisjonen. Glimrende? Min inntekt etter Halvorsens forslag: 970 kr/mnd. Det er nok til hva?

Jeg mistenker at dette bare er nok en del av komplottet for å få samtlige av Noregs sønner og døtre inn i en institusjon så fort som overhodet mulig, så Staten kan oppdra dem til å bli gode samfunnsborgere uten å måtte belemres med hva foreldrene ønsker eller ei.

Og tillat meg å skrike av mine lungers fulle kraft: IKKE FAEN!!!

Ja – det er mye mulig mange utnytter ordningen som den er i dag.

Ja – det er mye mulig den hemmer integreringspolitikken.

Men NEI – jeg aksepterer ikke å straffes for andres forbrytelser, og jeg aksepterer heller ikke å måtte skrive den daglige omsorgen for min datter over på Staten om vi vil det eller ei.

Så takk skal du faen meg ha, Halvorsen. Jeg skjemmes over noen gang å ha stemt på deg.