C har vært så übervennlig å tagge meg med noe som i skrivende øyeblikk står for meg som en fullstendig umulig oppgave, men siden jeg er den modige, spontane og ikke minst ta-på-sparket-kreative damen jeg er, så tar jeg likevel utfordringen.

La meg se.

Jeg er nå 31 år gammel, noe som nødvendigvis skulle gjøre meg til 11 år for 20 år siden. Og siden jeg har en formening om at jeg begynte på skolen da jeg var 7, noe som da skulle bli i -83, er det rimelig å anta at jeg i det Herrens år 1987 gikk i 5. klasse på barneskolen.

Da har vi det på det rene, i alle fall.

Så kommer den vanskelige biten. For hva pokker i mitt liv har egentlig 20-årsjubileum i år? Hva i alle dager bestod min verden egentlig av, der jeg tuslet rundt i femte klasse og var 11 år?

Jeg må ærlig innrømme at jeg pr omgående ikke husker en dritt. Det må litt googling til for å vekke til live de små grå, og ingenting vekker vel minner mer enn musikk gjør?

Altså: Man konfererer nuh med VG-lista for å finne svar på det presserende spørsmål om hva man egentlig drev med da man var 11.

I uke 5 -87, lå nemlig Bon Jovi på 1. plass med Livin’ On A Prayer.

Den gangen jeg hørte på denne sangen på 10 i skuddet, mener jeg bestemt at jeg var ihuga hestefan. En gang i måneden kom Den Åh Så Fantastiske Pennyklubbpakka og gjorde dagen min vakker. I den var det alltid en morsom bok for denne (faktiske) lesehesten, og sånt småstæsj som var kjempekult å styre med på skolen. Alle Andre hadde nemlig også de samme greiene, og man var rett og slett litt lost uten dem. Enda hadde jeg vel ikke helt oppdaget hvor allergisk jeg var mot hester og høy, så jeg levde lykkelig i drømmen om en dag å bli hesteeier.

Hvis vi forflytter oss ned til 3. plass (fordi jeg ikke kan huske andreplassen), finner vi Kim Wilde med Keep Me Hangin’ On.

Denne sangen husker jeg godt. Jeg husker tilogmed den aller første gangen jeg hørte den. Violent Dream hadde nemlig oppdaget opptakerfunksjonen på den fine, grå kassettspilleren sin, og tok den opp da den dukket opp på Lørdagsbarnetimen. Akkurat denne lørdagen satt hun, av en eller annen grunn, og sorterte mammas oppskriftkort fra den matklubben hun hadde vært med i, i håp om en dag å bli en habil kokke og husmor. Vi jobber enda med den saken.

Men uansett: Lørdagsbarnetimen var et fast innslag i min uke, og det var bare ikke lørdag uten den. I mellomtiden lagde mamma lørdagssalaten – på et eller annet tidspunkt ble det nemlig et krav fra oss ungene om at mamma skulle lage salat isteden for pizza på lørdagskveldene. Det var rett og slett ikke lørdag uten den heller!

Et kjapt hopp ned til 6. plass, hvor vi finner Falco med Coming Home:

Coming home, yeah, he’s coming home
Love will never die
Love will never fade away

Litt andre typer minner vekkes. Dette var nemlig en periode i barndommen hvor jeg ikke var helt på talefot med Min Far Trailersjåføren, prepubertal som jeg var, og dette var i tillegg på det tidspunktet hvor familieøkonomien ble hardt rammet av hans konkurs. Skinnsofaen ble kjørt hjem til besteforeldrene mine i tilfelle noen dumme bankmenn skulle finne på å komme å hente den, mercedesen ble solgt og båten likeså. Vi gikk fra å være ganske så rike til å bli ganske så blakke på kort tid.

Samtidig hadde han fått det for seg at han skulle oppdra meg når han endelig var hjemme en tur, og da hjalp det ikke så mye at dattera hans hadde savna ham mer enn han noengang visste, og helst hadde sett for seg andre aktiviteter med faren sin enn krangling. Og ja. Dette var også året etter at han avlivet hunden min, og jeg hadde vel ikke kommet helt over det enda heller. Den triste historien kan du lese her.

Nei, jeg vet ikke, jeg. Dette året var på mange måter en slags mellomfase for meg som 11-åring. Ikke har jeg rene barndomsminner fra denne tida, og ennå hadde vi ikke helt kommet til ungdomsstadiet heller.

Kanskje om noen år vil det bli lettere å svare på en slik oppgave.

Hopp to år frem i tid, så kan jeg nemlig skrive om ekstremt mye mer!

Og taggen, den sendes nå videre til Shamini. Kos deg, hvis du gidder!🙂