I går var jeg i bryllup.

En ellers så vakker og fin lørdag ble brukt opp på å vasse rundt i kjole, høyhælte sko og vond gravidrygg, med ei lita jente i magen som ikke sparka på langt nær så mye som hun pleier. Jeg antar hun inntok den fosterstillingen hennes mor formelig skrek etter å innta selv.

Jeg foretrekker faktisk begravelser fremfor bryllup, barnedåp og konfirmasjon. Der er folk stille, rolige og beherskede. Og det liker vi.

Det vi derimot ikke liker, er det uunngåelige som synes å skje hver gang folk samles for å feire noe.

På under en halvtime i går ble det, til min store frustrasjon, ikke mindre enn fire ganger spurt om og konstatert at:

a) det var vår tur neste gang
b) vi ikke skulle slå oss sammen med brudeparet nå med en eneste gang, siden alt nå engang var klart og tilrettelagt
c) vi nå kunne gjøre det, «nå som dere ser hvordan det gjøres»

Ingen av disse var mine nærmeste venner, og den ene var tilogmed en dame ingen av oss noengang hadde sett før. Etter egen forklaring var hun en venninne av min bestemor, og synes det var en selvsagt ting at jeg hadde hørt om henne.

Dette kunne kanskje vært akseptert dersom vi var forlova med offisielle gifteplaner, men det er vi ikke. Vår synd er den at vi «bare» er kjærester og samboere, og dette skal vi altså straffes for i form av «velmenende forslag». Jeg hadde mest lyst til å fortelle disse Snokere i Mitt Privatliv at vi ikke tror på ekteskap, og at vi ikke gidder å gifte oss bare for å bli en del av skilsmissestatistikken om noen år (selv om det ikke er sant). Men det er et par ting man ikke bør nevne i et bryllup – det forstår tilogmed jeg.

Og det er ikke det at jeg er uhøflig. Jeg er bare så kort og knapp som jeg kan når jeg svarer, sånn at du skal gå vekk så fort som mulig og slutte og plage meg med ting du ikke har noe med.

Det stoppet forøvrig ikke der.

Tidlig i prosessen (les: lenge før bruden ankom kirken) oppdaget jeg til min store skrekk og gru at det faktisk er en risikosport å entre et bryllup i åpenbar gravid tilstand. Jeg hadde vel vært plassert på kirkebenken (som ikke likte bekkenet mitt særlig godt – eller var det omvendt?) i få minutter da den første, skrukkete og krokete handa plutselig og fullstendig uinvitert fra min side begynte å grafse og klå på magen min (MIN!!) i sin jakt på livstegn fra den lille.

Min mor var forresten hjelpepleier på demensavdeling da jeg var lita. Skrukkete, krokete, grafsende hender vekker, for å si det mildt, særdeles lite hyggelige barndomstraumer.

-Hun sover, fikk jeg hvest frem bak sammenbitte tenner, der jeg satt og kokte, og var nær ved å ty til mer fysiske virkemidler. Hvordan er det mulig?

Jeg er bare så forbanna glad for at jeg nå faktisk er gravid. Kommentarer av typen «Er det ikke snart deres tur til å få barn, eller vil dere ha et kurs i hvordan det gjøres – haha?» ville garantert ikke ha frembrakt noen høflige, koselige fraser fra denne høyst ufrivillige eks-barnløse kvinnen. Det ville ikke ha vekket noen gode følelser heller, i og med at bruden selv og 5 av hennes venninner fremstod i all sin mageprakt. Men nå slapp jeg i det minste dét, selv om det gjerne er en klassiker i slike sammenhenger.

Hva faen er det med folk?

Er det ingen som har hørt om eller eier forståelse for konseptet med Andre Menneskers Personlige Liv og Grenser? Hvorfor er det så mange asosialt forstyrra mennesker der ute, og hvorfor trekkes de absolutt mot meg, som aldeles ikke sender ut se-så-sosial-og-vennlig-JEG-er-vibber når i menneskeflokk?

Neste vår er det dobbel konfirmasjon i vår familie, en på hver side. Jeg har allerede bestilt en smittsom, men helt ufarlig og ikke-ubehagelig feber for mitt barn, så jeg må nok dessverre bli hjemme med henne.

– Ja!, utbrøt det «syke» barnets far da denne muligheten ble presentert for ham. – Da slipper jeg å dra opp til «din» konfirmasjon, og jeg kan bare stikke en liten tur bort i «min» og få kake, før jeg drar hjem tidlig. Fordi jeg har jo også et sykt barn hjemme!

Hold øynene på exit-skiltet. Noen ganger er det OK å gå mot lyset.