Kjæreste skatten min,

Nå er det litt over fem måneder siden vi først fikk den gledelige nyheten om at du endelig skulle komme. Helt siden den dagen har vi gjort vårt aller, aller beste for å forberede din ankomst, og for å sørge for at reisen din hit skal bli så behagelig som overhodet mulig. Rommet ditt blir ferdig i god tid før du kommer, de fleste av klærne dine er allerede på plass, og snart er alt klart. Snart er det bare å synke ned i en gledesfull forventning om endelig å få holde deg i armene våre, se himmelen i dine øyne og kjenne varmen din på brystet der vi sitter og ser sneen dale ned utenfor mens verden forbereder seg til jul.

Jeg ser pappaen din blir varm i øynene og smile lunt når han ser andre som deg. Selv kjenner jeg gledestårene stige når jeg tenker på hvordan det blir når du endelig kommer. Vi har lengtet så etter deg. Vi har savnet deg i så mange år. Og nå kommer du snart. I dag er det bare fire måneder til ankomstdato. Jeg håper resten av ventetiden vil bli kort.

Men du kommer ikke for å bli.

Mange, mange ganger i årene fremover kommer vi nok til å ønske at vi kunne stoppe og fryse tiden mens du ennå er liten, uskyldig og vår, men den lille, gode klumpen som er deg skal videre på ferden, med oss som reiseledere. Sammen skal vi følge deg og rettlede deg gjennom alle strabaser du måtte komme over, og vi skal sørge for at du ankommer trygt til din neste destinasjon.

Det er bare det at det ikke står på billetten hvor vi skal.

Selvsagt har vi mange planer og tanker om de forskjellige stoppestedene, og en lang liste over ting vi så gjerne vil vise deg på veien. Ting vi vil du skal oppleve, ting vi vil du skal lære og som vil gi deg erfaringer til å legge i sekken din. Vi vet bare ikke om vår reise skal gå gjennom akkurat disse stedene ennå, og vi vil antagelig ikke få vite det før de er rett rundt hjørnet heller.

For du reiser uspesifisert. Det er ingen som vet hvor du skal. En dag vil du selv kunne bestemme det, men ennå er du for ung til å påvirke din egen skjebne. Ennå må du overlate det ansvaret til andre. Til oss.

Jeg skulle ønske jeg kunne avgjøre det for deg. Jeg skulle ønske jeg kunne bestemme at din ferd skal gå gjennom svalende daler, over varme strender, gjennom grønne skoger og forfriskende elver, i et land hvor freden og harmonien råder og alle vil behandle deg godt. Jeg skulle ønske elementene ville slå ring om deg hvor enn du går, og at ilden alltid skulle varme uten å brenne. Jorden skulle nære, men aldri kvele. Vinden skulle svale, men aldri blåse overende. Og vannet skulle kjøle og læske deg, men aldri ta deg med strømmen og drukne deg.

Men jeg vet det ikke blir sånn.

Du vil møte verden som den er. Ikke alltid snill, ikke alltid slem. Ikke alltid god, ikke alltid ond. Og vi må lære deg å kjenne forskjellen, og til å vite hvordan du skal håndtere og mestre den.

For når du kommer, er sekken din nesten tom. Og selv om vi ikke vet hvor du skal, så må vi hjelpe deg med å pakke selv om det noen ganger kommer til å bli vanskelig å vite hva vi skal legge i sekken din.

Det beste vi kan gjøre, er å utstyre deg med litt av hvert slik at du er forberedt på det verste, samtidig som du skal bli istand til å nyte verden når den viser seg fra solsiden.

Kanskje du ikke vil forstå hvorfor vi gjør som vi gjør mange ganger. Kanskje du ser for deg at du skal til en paradisøy og ønsker å pakke flytemadrass, mens vi istedet legger ishakker i sekken din.

Kanskje du vil hate oss for det akkurat da.

Men ungen min…

Det er bare på denne måten vi kan forsikre oss om at du vil klare deg hvis flyet ditt skulle bråsnu over middelhavet og isteden sette kursen mot Sibir.

Bare på den måten kan vi sørge for at du er trygg.

For vi elsker deg.

Alltid.

Uansett.