Tenk deg følgende situasjon:

Du jobber i barnehage, og har ansvaret for min datter på tre år. Hun leker på gulvet, og blir plutselig overfalt av en rasende fireåring med ville øyne. Han setter seg på henne, og begynner å slå.

Hvordan løser du situasjonen?

Tenkte alternativer:

a) Du fjerner fireåringen, trekker ham til siden og irettesetter ham. Han får oppmerksomhet (negativ er bedre enn ingen), og min datter får være i fred – men får verken trøst eller hjelp til å håndtere situasjonen. Han lærer at dette funker. Hun lærer ingenting, bortsett fra at hun kanskje ikke fortjener oppmerksomhet fordi hun var den snille.

b) Du fjerner fireåringen, tar min datter på fanget og trøster henne. Han lærer at dette ikke funker, og at han ikke oppnår noe på denne måten. Hun lærer at de voksne passer på, men samtidig at det er forferdelig synd på stakkars lille henne. Senere vil hun alltid forsøke å gjemme seg bak en voksen om hun føler seg truet.

c) Du lar dem holde på, og de løser konflikten av seg selv fordi min datter tar igjen og skremmer vekk fireåringen. Du roser henne. Fireåringen lærer at det er dumt å legge hånd på en varm ovn, og vil kanskje tenke seg om en annen gang. Hun lærer at hun er i stand til å sette særdeles klare grenser for hva hun finner seg i, og at hun er sterk nok til å ta vare på seg selv, selv i «farlige» situasjoner.

d) Du lar dem holde på, og de løser konflikten av seg selv fordi min datter tar igjen og skremmer vekk fireåringen. Du straffer henne fordi hun tar igjen med samme mynt. Fireåringen lærer at det kanskje var litt dumt å angripe henne, men også at det i grunnen er litt synd på ham som fikk vondt og at det ikke er hans skyld. Hun lærer at selv om det hjalp å bli sint der og da, så er hun «slem» og fortjener straff av de voksne. Fireåringens adferd er dermed noe styrket, mens min datters selvforsvarstaktikk svekkes. Hun vil senere tenke seg om, kanskje ett sekund for lenge, hvis hun blir overfalt.

e) Du forsøker å stoppe situasjonen ved å få min datter til å ytre følgende: «Jeg vil ikke at du skal slå meg sånn, fordi jeg får vondt!», mens du håper at en sint og oppgiret fireåring er mottagelig for verbale forslag fra et yngre barn. I mellomtiden blir min datter blåere og blåere – noe du vil få svært store problemer med å forklare for meg eller hennes far ved henting.

f) Du lar dem holde på, men de stopper ikke før min datter har fått skambank. Barnehagen som sådan politianmeldes av et par svært forbannede foreldre for omsorgssvikt og vanskjøtsel, og jenta taes ut av barnehagen umiddelbart.

g) Du lar dem holde på, men legger deg ned ved siden av min datter og oppmuntrer henne til å ta igjen på den mest hensiktsmessige måten, uten å ofre fireåringen så mye som et blikk (og bygger dermed stillas rundt min datter, om du vil). Fireåringen lurer på hva i all verden du holder på med og holder kanskje opp i ren forbauselse, men lærer uansett at denne adferden ikke vinner oppmerksomhet og at han heller ikke kommer noen vei med jenta. Min datter får hjelp og støtte i situasjonen, og får styrket sin selvtillit i «kamp» – kanskje nok til å sette grenser for seg selv og bli hørt i en senere farlig situasjon.

Du, derimot, blir kalt inn på teppet for å ha oppmuntret til vold i barnehagen, og mister kanskje jobben.

Det skal du dog ikke ta for tungt.

For du skal nemlig ikke se bort fra at om du starter opp for deg selv, så vil vi snarest søke overflytting til din barnehage.

(Inspirasjonen til dette innlegget finner du forøvrig her.)