22+3

Det er så mangt man må tenke på når man skal ha med seg verdifull last på sommerferie. Min kjære fikk nemlig et ikke-så-akutt behov for sol, sommer, saltvann og palmesus, etter flere år uten å ha hatt muligheten til så mye som en weekendtur noe sted. Det var med andre ord på tide nå. Like mye som det var på tide at vi skulle få vår aller første ferie etter å ha vært sammen i to og et halvt år.

Derfor ble hele forrige uke tilbrakt på Mulighetenes Marked, på jakt etter Den Perfekte Kjærlighetsferie.

Men det er som sagt ikke bare-bare lenger. For det første bør destinasjonsstedet være best mulig egnet, og for det andre bør reisen fra og til være mest mulig behagelig og tilrettelagt for de spesielle behovene man plutselig oppdager at man har. Det er ikke lenger bare å sette seg på et fly, og langt mindre kaste seg på en uspesifisert reise noe sted. Neida. Alt må planlegges i minste detalj, og som de ansvarsfulle vordende foreldre vi er, så gjorde vi nettopp det.

Av Nødvendige Betingelser for Avreise kunne vi liste følgende:

  • Aircondition 24/7 ved behov
  • Spiselig mat lett tilgjengelig til enhver tid
  • Badebasseng for hurtig nedkjøling ved behov
  • Sandstrand, helst rett utenfor døra
  • Forholdsvis kort og ukomplisert flytur

Etter å ha lett litt rundt, fant vi tilslutt ut at Kreta er et fint sted siden det bare tar i underkant av fire timer å fly dit, og vi fant ut at Creta Palm Hotel Resort and Apartments dekket alle våre (les: mine) behov og mere til.

Fredag 22. juni pakket vi derfor våre to kofferter, og la ut på vårt første offisielle eventyr sammen. Den vordende far hadde tidligere på dagen blitt utskremt for å finne støttestrømper til sin kjære (man har da visserligen hørt skrekkhistorier om tømmerstokkbein, blodpropp og enda verre: åreknuter!), så her skulle det ikke taes noen sjanser. Dessuten hadde han instrukser om å finne paracet (i tilfelle man ikke fant tilsvarende på Kreta; man kan jo ikke ta hva som helst når man er gravid), nesespray (fortsatt avhengig) og noe-man-kan-ta-for-eventuell-feriemage-når-man-er-gravid. Alle behov var dekket.

Jeg, som den forutsigende mor jeg er (eller kommer til å bli), hadde også planlagt dagens måltider ned i minste detalj. Først spiser man så mange brødskiver man orker før man setter seg på bussen til Gardermoen, og så spiser man et stk stor pizza på flyplassens Pizzahut. Deretter går man til baguettebutikken rett ved siden av, og sørger for å ta med seg niste på flyet sånn just in case akutt svangerskapshunger midt over Kroatia et sted.

Og det skulle vise seg å være lurt. Som de globetrottarane vi (ikke) er, hadde vi selvsagt ikke fått med oss at man nå måtte ha bestilt flymiddag på forhånd for å bli servert noe som helst spiselig på flyet. For som om ikke det var nok å bli berøvet det varme måltidet, så hadde vi også allergikere med oss ombord og fikk derfor ikke lov til så mye som å kikke på en nøttepose engang. Med andre ord: Ingen mat på oss. Men ved nærmere ettertanke og kikk på naboens sølvbrett, så var det ikke stort vi gikk glipp av heller.

Selve take-off var en i særdeleshet spesiell opplevelse for en svanger kvinne med et hode som sviver timesvis etter å ha tatt ei rulletrapp. Hun kunne nemlig, med en viss skrekkblandet fryd, konstatere allerede på toalettet på Gardermoen at hun ikke var helt stødig på beina. Akk, ja. Vel plassert i flysetet, rakrygget og fin, med beltet spent over en stadig mer omfangsrik mage, kunne hun også konstatere at hennes barn er et i særdeleshet responsivt barn. Hele magen gjorde nemlig et hopp i det øyeblikk piloten fyret opp motorene og kjørte igang flyet.

Og la meg si det sånn: Det var langt i fra bare flyet som tok av. Det gjorde også min datter. Selv kjente jeg et sug i magen av en annen verden da vi lettet, og jeg gispet etter pusten av bare adrenalinsjokk. Samtidig ble jeg altså rundjult innenfra av et lite vesen som enten synes dette var forferdelig masete eller forferdelig artig. Antagelig har hun fått et like så stort adrenalinrush som mamma, og det kunne man jo ikke unngå å merke…

Litt senere på turen fikk vi også nye tegn på at vårt barn nå er et eget, intelligent vesen. Faktisk kunne jeg stille klokka etter henne, og hun sa klart i fra når det var på tide med lunch (i 12-tida) og middag (i 16-tida). Da var det først litt forsiktig pirking i mamma, før det gradvis ble sterkere: «Du..? Duu-uuu? DUUU??». Betinget læring – så tidlig? Det er helt utrolig.

Selve flyturen gikk over all forventning, med unntak av vår uforutsette sultestreik. Men tanken på baguetten i håndbagasjen var aldri langt unna, slik at jeg i det minste visste at redningen var nær hvis behovet skulle oppstå. Og takk min egen forutsigbarhet for det!

Vi landet ca 21:00 lokal tid, til 28 varme grader. Småsliten og stiv i bekkenet etter tilsammen 7 timer sittende i et eller annet sete, tuslet jeg meg inn på bussen som skulle ta oss til ankomsthallen. Der kunne jeg litt småirritert registrerte at Dagens Smårips [tm] ikke har blitt oppdratt til å forstå konseptet med å reise seg for gravide kvinner (memo to self: oppdra ditt avkom). Det var dog heldigvis ikke mange minuttene jeg måtte stå før vi ankom hallen, hvor min kjære peilet seg ut et sted jeg kunne sitte og vente mens han selv sporet opp bagasjen. Mens jeg satt der, fikk jeg fornyet tro på dagens ungdom. Ved siden av meg satt nemlig en eldre mann og en ung gutt med CP. Til min store forbauselse og glede reiste denne unge herremannen seg opp og overlot plassen sin til den eldre mannens kone, når hun kom. Og han gjorde det med den største selvfølge og et hyggelig smil. Kanskje det ennå finnes håp?

Så var det nye tre kvarter å sitte på en buss, før vi endelig ankom hotellet. Da var klokka halv ett, og vi hadde vært på reisefot i ganske nøyaktig 12 og en halv time fra vi gikk ut døra hjemme.

Ferien ble, i all hovedsak, tilbrakt på følgende måter:

a) Strand og bølgeskvulp
b) Seng og aftersun
c) Seng, aircondition, hver vår bok og en haug med godteri mellom oss (som i følge min kjære skulle være et overkommelig hinder!)
d) Airkondisjonert leiebil
e) Restaurant med god middag

Og la meg bare nevne det: Når grekerne selv klager over varmen, da er det lov for en svanger nordkvinne å mene at det kanskje er litt i varmeste laget? Det jeg ikke visste da, uten internet som jeg var, var at norske nyhetskanaler kunne melde at Hellas nå var herjet av den verste hetebølgen på 110 år og at innfødte har krepert som fluer både på Kreta og Kypros. Er det rart jeg ved et par anledninger så livet mitt passere i revy og at det ikke akkurat gikk fort å krysse gata til tider? Og igjen: takk min egen forutsigbarhet for å ha vett på å sørge for full aircondition!

En av de varmeste dagene leide vi oss likegjerne en bil og feis avgårde på utflukt. Vi satte kursen mot Elefonisos, men på veien dit fant vi også Agia Sofia, en dryppesteinsgrotte. Det måtte vi ta i nærmere øyesyn, tenkte vi. Det vi ikke tenkte, var at grotter gjerne ligger sånn litt oppe i høyden et sted. Og at man må gå dit til fots. I 40 ekstremt varme grader. Med mage. Aiaiai… Jeg kan likevel, med en viss stolthet i stemmen, annonsere at jeg klarte den ekstreeeeeeeemt lange trappa opp. Min kjære mann tok, i sin visdom, min varme, klamme lanke i sin, dro meg mer eller mindre etter seg i sakte tempo oppover, og tok på den måten en del av vekta selv. Jeg er glad for det. Ellers hadde jeg antagelig ikke engang kommet halvveis ennå.

Men så: Dagens hovedmål. Elefonisos, Kretas vakreste strand. Jeg tør påstå, uten å ha sett veldig mange av de andre strendene, at den lever opp til sitt gode navn og rykte.

Hvit sand. Krystallklart vann. Svalende vind. Aaaaaaah….

kopi-av-kreta-052.jpg

Denne turen gjorde hele ferien verdt pengene alene. Det eneste som var synd, var at dagen en gang måtte ta slutt. Men neste gang tror jeg vi drar rett dit med en gang og blir der!

Fredag var det igjen på tide å pakke kofferten, og vi ble hentet med buss klokka halv ni om kvelden. Flyet skulle gå 23:10, men rett før vi ankom flyplassen fikk vi kontrabeskjed: Flyet var forsinka med 1 time og 45 minutter, og ville derfor ikke gå før klokka var nærmere 01:00. Hurra. Som om ikke det var nok, var flyplassen i Chania så liten at vi måtte stå i eviglang kø utenfor før vi i det hele tatt fikk komme inn. Jeg var sliten, trøtt og grinete på grunn av nyheten – og det hjalp ikke at voksne, opplyste, norske mennesker ikke har vett til å la være å røyke foran gravide kvinner. Det var liksom ikke som om jeg kunne gå noe annet sted heller, og jeg var fristet over evne til å hvese ut noe som:

Unnskyld..? Går det greit for deg at babyen min suger inn i seg den gifta du ikke klarer å holde for deg selv, eller?

Neste gang… Jeg sverger. Jeg ble nemlig utsatt for så mye passiv røyking under denne turen at jeg gikk i abstinens de første dagene etter at jeg kom hjem. Jeg kødder ikke. Skandinavier i syden mister alle hemninger og det meste av vettet når de krysser grensa.

Ventinga på flyplassen var intet mindre enn horribel. Vårt fly var ikke det eneste som var forsinka, og det var altfor mange mennesker i en altfor liten hall. Toalettene stinka død og fordervelse, og maten (fra den ene kiosken som var) var helt grusom. Jeg var på gråten av bare utmattelse da vi endelig fikk lov til å boarde flyet, og den siste lille dråpen fikk begeret til å renne helt over da det viste seg at jeg ikke engang skulle få lov å sove på skuldra til min kjære på den lange veien hjem. Vi ble nemlig adskilt av midtgangen. Trøtt, sliten og hormonell som jeg var, så rant tårene i strie strømmer akkurat da. Men heldigvis… Heldigvis så sparka ikke veslemor ved denne take-offen, så pappa gikk ikke glipp av Noe Viktig likevel (han har jo fortsatt ikke kjent noe enda).

Vi landet i Oslo rett før 4 om morgenen, jeg uten å ha spist på timesvis eller sovet et øyeblikk fordi jeg a) ikke hadde noe eller noen å hvile hodet på, og b) fordi alle dyttet borti meg da de gikk forbi. Og nok en gang var jeg fra meg av takknemlighet over min egen forutsigbarhet: På Gardermoen Hotel, Bed & Breakfast stod det nemlig en ferdigbooka seng og et ferdig pådekket frokostbord og ventet på oss. Aldri har vel grovbrød med makrell i tomat smakt så utsøkt nydelig!

Hele ferien var alt i alt særdeles vellykka, formen holdt seg bemerkelsesverdig bra (med unntak av da jeg utav mitt hjertes og magesekks godhet gjødslet en intetanende palme med ufordøyd hamburger), og vi har kost oss sammen for første gang på ferie. Antagelig også siste på en stund – til neste år har vi ei lita jente på 6-7 mnd, og det blir nok ingen storferie på oss da.

Men året etter der igjen… Da kanskje ei lita tulle møter middelhavet for første gang.

Uke 22

CRL: 19 cm
Full lengde: 27 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 20 uker gammelt. Hjernen begynner en vekstperiode som vil vare til barnet er fem år gammelt! Øyebryn og hår blir mer synlig og fosteret beveger øynene oftere. Slike øyebevegelser kan ses ved ultralyd.

Nå dekker lanugohårene hele kroppen, men det er mest rundt hodet, halsen og ansiktet. Beina begynner å nærme seg endelig lengde og proporsjon i forhold til kroppen, og musklene i både armer og bein blir sterkere slik at bevegelsene også blir kraftigere. Samtidig fortsetter skjelettets brusk å omdannes til bein.

Immunsystemet er ikke fullt utviklet ennå, men vil kunne hjelpe til å beskytte den lille kroppen mot infeksjon.

Hos gutter begynner testiklene nå å trekkes ned mot inngangen til pungen.

 

[Sakset fra Babyverden]