Jepp, da ble det endelig vår tur til å beæres med en audiens hos det lokale helsevesenet. Jeg skal kort fortelle hvordan dette foreløp, men først vil jeg bare minne min kjære leser på bakgrunnen for dette i særdeleshet «profesjonelle» opplegget. Dette er behørig utbrodert i innlegget «Ultralydkaos», men den korte versjonen er at vi først fikk time 11. juni som, etter at den vordende far endelig hadde klart å fremskaffe det nødvendige antall timer fri fra jobb (som også inkluderer 75 minutters kjøring én vei), ble avlyst og utsatt til den 15. grunnet personalets akutte behov for å dra på kurs nettopp denne dagen.

Vel. Den vordende far gjorde alt hva han kunne også denne gang og klarte, mot alle odds nå midt i ferieaviklinga, å ordne seg fri nok en gang så han kunne bli med og få en aldri så liten preview på hva som venter ham av sprellende glede. Alt hva remmer, tøy og øvrige bildeler holdt, kjørte han for å rekke det. Timen var 14:40. Han var hjemme, sliten og stressa som et uvær, klokken 14:35. Jeg prøvde å ringe for å si at vi var litt forsinka, men ingen tok telefonen. Innen vi kom frem til sykehuset var klokka 14:47 – altså 7 minutter for seint. Jeg satt meg ned på vente»værelset», og han sa fra at vi hadde kommet.

Tre sekunder senere kom en dame og introduserte seg. Hun kunne fortelle oss at siden vi kom så seint, så ble dette en forkortet time. Hun hadde nemlig en ny ultralydtime klokken 15:00.

Vel inne på kontoret blir min kjære plassert i en krok, mens jeg får beskjed om å legge meg på benken. Hun spurte ikke engang etter helsekortet mitt, men hadde likevel oversikt over mensterminen der et sted. Hun spurte om den var sikker. «Ja», sa jeg. «Vi har vært på privat ultralyd for et par uker siden, og der stadfestet de at jeg har truffet nøyaktig på dagen». Det ikke-så-blide åsynet hennes ble om mulig enda surere, og hun begynte å snakke om disse private ultralydene som kostet mange, mange hundrelapper. Og så spurte hun, på sin egen, spesielle måte, om vi syns det var verdt det. «Ja, vi mener da det», sa jeg bestemt, mens jeg i øyekroken skimtet at min fra før av stressede kjære nå var i ferd med å implodere av provokasjon over dette kvinnemenneskets holdning. Senere fortalte han meg at han kunne se seg selv slå henne hardt i bakhodet. Sterke ord fra en mann som ikke engang dreper en edderkopp.

Nuvel. Jeg var heldigvis i godt humør fra før av, og klarte å bite det i meg. Mitt barn sprellet tross alt så glad og fornøyd på skjermen, og ingen mengde sure kommentarer kunne vippe meg av pinnen – tilogmed den smerten hun påførte mitt høyre hoftebein under undersøkelsen (og når skal ultralyd gjøre vondt, egentlig?) lot jeg gå upåaktet hen. Kort gikk hun gjennom hva hun så, og alt var helt perfekt. Min kjære spurte etter kjønnet, og hun fikk et fint bilde av en liten babyrumpe med to små bein – og ingen verdens ting i mellom. Hun ville derfor tippe på en jente.

Kort tid etter (vi snakker om sekunder) avbrøt hun brått, og ga meg et par tørkeark til å fjerne gelen med. Det var ikke nok. Men hun brydde seg ikke, så jeg stod opp og tok mer selv mens jeg spurte henne om hun kunne gi oss noen prosentvis sjanse for at det var jente. Det ville hun ikke begi seg utpå. «Vi gidder ikke å bli mer saksøkt enn vi må», var svaret. Betryggende.

Da vi kom ut igjen i bilen, på baksiden av sykehuset, måtte min kjære ta en telefon (han var jo fortsatt på jobb, i utgangspunktet). Og mens vi sitter der… så kommer altså ett stk ultralydjordmor spaserende ut med veska si over skuldra og setter kursen mot parkeringsplassen. Hva faen skjedde med den timen klokka 15:00 som det hastet så forferdelig med, hm?

Vi har bilde av barnerumpa med to små bein på, og vi har studert det opp, ned og i mente. De har nok rett alle sammen – jeg bærer med nokså stor sikkerhet ei lita prinsesse under hjertet mitt, og jeg gleder meg helt hemningsløst til å få se henne i det virkelige livet og ikke bare på en skjerm. Men jeg er veldig, veldig glad for at vi tok oss råd og tid til å dra på privat ultralyd i forkant av denne parodien på en undersøkelse, slik at vi begge fikk en positiv førstegangsopplevelse sammen der inne med en koselig og profesjonell gynekolog. Det ville vært tragisk om dette var alt vi skulle få.

Min kjære har allerede lovet meg at hvis dette mennesket er på vakt den dagen jeg skal føde, så skal han egenhendig fjerne henne fra fødestua. Det er kanskje best sånn. Jeg vet nemlig ikke hvor godt humør jeg er i når den dagen kommer.