Etter mange spente timer pakket vi oss inn i en altfor varm bil (vifta virker bare på fullt) som bråker altfor mye (hjullagre på vei ut) og kjørte til Asker for en uordinær, privat ultralydtime. Jeg visste allerede at poden var aktivt tilstede før vi dro, men likevel… Likevel hadde jeg altså mest lyst til å snu når vi nærmet oss Tranby. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg fikk bare en følelse av at jeg ikke ville vite noe, at jeg ikke var klar for å forholde meg til verken jente eller gutt eller noe som helst. Men da var det litt seint å snu.

To minutter på tre parkerte vi bilen og fikk rotet oss inn på et kjøpesenter. Og tro meg: når det er varmt og når man begynner å bli framtung, med leggmuskulatur og kondisjon som bærer tydelig preg av å ikke ha beveget seg langt fra sofaen i tre måneder, så er det ikke spesielt oppfriskende å løpe opp trapper for å lete etter gynekologen!

Men vi fant det til slutt, og etter litt ventetid fikk vi komme inn i det aller helligste. Først snakket vi litt om løst og fast angående graviditeten, og jeg kjente til min store forbauselse at jeg egentlig var litt nervøs for dette. Selv om jeg altså visste med 99.99% sikkerhet at absolutt alt var i sin skjønneste orden. Jeg blir bare sånn noen ganger. Ikke spør meg hvorfor…

Uansett, ho mor måtte opp i en … tja. Tannekologstol, kan man kanskje kalle det. Akkurat som en tannlegestol med feste til beina på, som ble senket oppover og bakover. Ikke veldig behagelig, men det var det siste jeg tenkte på akkurat da. For på min høyre side stod det en dataskjerm. Og på min venstre stod en spent pappa. Og vi skulle snart få se vårt lenge etterlengtede barn for aller første gang. Oi.

Vi så det med en gang hun la apparatet på magen min. Mammas mistanke om at bilkjøring er svært så fosteraktiviserende ble umiddelbart bekreftet, for der lå det jammen i meg en liten tass og sparket som bare det! Og ikke bare det, men mors lille stolthet sparka tilbake når gynekologen klemte på magen også! Det var helt latterlig å se.

Og alt så bra ut. Gynekologen viste oss et dunkende hjerte med fire kamre som slo taktfast, et fint og symmetrisk hode, en rett og fin nakke og ryggrad og rett og slett, om jeg så skal si det selv, et svært så vakkert lite barn. Ingenting unormalt, alt er helt perfekt så langt man kan se. Som om ikke mamma visste!😀

Det store spørsmålet, nå når vi hadde fått bekreftet at alt er bra, var om det blir blått eller om det blir rosa. Se det var en saga for seg, det. Gynekologen klemte og styra på for å finne den riktige vinkelen, men til svært liten nytte. Mitt barn hadde aldeles ikke tenkt å vise oss noe som helst, og hadde behørig gjemt sine private deler bak navlestrengen som var godt plassert midt mellom to små bein. Nuvel. Det er mitt avkom, må vi huske, og jeg er ikke overrasket over at noen som bærer mine gener ikke akkurat har tenkt å gjøre det lett for noen her i verden.

Men det spørs om ikke vi klarte å lure oss til et aldri så lite hint likevel. Gynekologen kunne nemlig ikke se noen pung. Det hun derimot kunne se, var en sprekk. Ideelt sett hadde hun ønsket å se den litt lenger opp, for det kunne være bare rumpa hun så frem til der navlestrengen kom i veien – men det var nå altså en sprekk der. Så selv om hun ikke turte å si noe for sikkert i det hele tatt, konkluderte hun med at det sannsynligvis er ei lita jente jeg bærer. Uten at vi vet det for sikkert.

Vi fikk dog ikke tatt noe profilbildet av vidunderet. Vidunderet viser seg nemlig å være en liten linselus som absolutt ikke hadde tenkt å vende det andre kinnet til, men som heller foretrekker full oppmerksomhet hele veien. Se her, så skjønner dere hva jeg mener:

mammas-lille-linselus.jpg

Ikke tenk på strekene, det er bare gynekologen som fant det nødvendig å skrive på hva som var øyne og hva som var hodet.🙂

En annen ting som var litt latterlig, var at selv om fosteret var superaktivt i begynnelsen, så roa det seg etterhvert når mammaen hadde ligget litt i ro i denne stolen sin. Men ikke sånn med en gang, nei. Vi måtte nemlig ha en mellomfase der, hvor vi faktisk bare liksom la oss tilbake og krysset beina ved anklene litt, sånn passe bedagelig. Og SÅ kunne vi krølle oss sammen og sovne, i så trygg en forvissning om at vi hadde klart å forvirre verden bare litt til.

Men bare vent du, skatten min. Mamma har nemlig en ny ultralydtime om 11 dager. Og da kan det vel kanskje hende at du ikke har en navlestreng mellom beina dine..? Du skal få så fine klær i riktige farger og allting, hvis du bare viser deg frem littebitt!😀