18+1

Jeg må motvillig innrømme at hormonene har kommet og tatt meg denne uka. Frem til nå har det vært en dans på harmoniske roser all den tid formen har tilsagt at man bør vurdere dansetrinn i det hele tatt, men denne uka har vært annerledes. Jeg har rast. Jeg har skreket. Jeg har bannet. Og jeg har kjefta ut og banka opp ei badedør. Dessuten har jeg lyst forbannelser over gynekologisk poliklinikk fordi de røra bort ultralydtimen min. Ærlig talt.

Dette raseriet har dog gitt seg utslag i et par konstruktive ting også. For det første så ble jeg så forbanna av å lese lokalavisa at jeg og min kjære fikk oss en liten, men god samtale her om kvelden.

Saken er nemlig den at vi begge er født og oppvokst i et rottehull av en by. Dette rottehullet består i stor grad av – du gjetta det – rotter, og mentaliteten er tilsvarende. Gi dem noe negativt, og de responderer negativt. Gi dem noe positivt – og de responderer fortsatt negativt. Uansett hva er det bare dritt å få, fordi det ikke er veldig mye annet enn nettopp dritt i hodene til folk.

Uttrykket «Smil til verden og få en støvel i trynet!» kunne vært funnet opp av en av mine sambygdinger. Jeg vet for et faktum at uttrykket «Den beste måten å få dama di tilbake på, er å skambanke ho – da kommer ho krypende!» faktisk er det.

Dette er byen hvor kjerringenes mest yndede hobby er å gå på husvisning. Ikke for å kjøpe hus, men for å se hvordan folk egentlig har det inne hos seg.

Dette er byen hvor vi har hatt en dødsulykke i året siden 1999, og jeg har ikke lenger tall på hvor mange unge gutter som ikke lenger er blant oss. Avisa melder stort sett om «mistanke om promillekjøring», og det er heller ikke sjeldent at kamerater kan vitne om inntagelse av andre ting i forkant av den tragiske kjøreturen.

Dette er byen hvor ungdommene sitter på apoteket og venter på lykkepillene sine en fast dag i måneden.

Dette er byen hvor du blir mosa for å tenke positivt.

Og dette er altså byen hvor mitt barn skal vokse opp.

Det skremmer livsskiten ut av meg å tenke på det. Selv har jeg brutt kontakten med de fleste lokale myrhuene, etter å ha vasset i denne dritten i mange år. Livet mitt er bra nå. Veldig bra. Men det ville det neppe vært om jeg hadde forblitt på det mentale stedet som resten av byens befolkning befinner seg (de er nemlig nøyaktig der hvor jeg forlot dem), og det vil neppe bli like lett å beskytte min lille skatt mot dette som det var å rydde opp i mitt eget tvilsomme klientell.

Det er derfor jeg er så sjeleglad for jeg fant gull blant gråstein den dagen jeg valgte (eller ble utvalgt av) mitt barns far. Jeg brakte disse tankene frem for ham her om kvelden, og etter å ha tenkt seg om et par sekunder så ga han meg sitt svar på problemet. Han sier vi bare må følge med og samtidig oppdra ungen til å bli så sterk og positiv som vi bare kan. Og hvis det likevel viser seg at h*n kommer inn i feil miljø eller at mentaliteten svikter:

«Jepp. Pakk sakene, lille venn, og si hade til kameratene dine. Vi flytter.».

Jeg vet han mener det. Han er en fantastisk kjæreste og han kommer til å bli en minst like fantastisk pappa. Det er det veldig godt for en bekymra mamma å vite.

Ellers har all min frusterte virketrang fått utløp i strikking denne uka. Jeg ser nå et lønnlig håp om at mitt barn skal komme hjem fra sykehuset i påkledd tilstand, og en liten sparkebukse er nå på vei. Og så har jeg bestemt meg for vogn og seng, og har gått til innkjøp av en god og varm voksipose til mitt lille novemberbarn. Vi fikk den sågar ganske billig, siden vi dro inn på Foreldre&barn-messa i går, så jeg er ganske så fornøyd. Ting begynner så smått å falle på plass.

Dessuten – og dette gleder jeg meg sinnsykt til – så er det nå bare fire og en halv time til vi kanskje får vite hvem som bor i magen min! Jeg hadde jo aldeles ingen planer om å vente på at sykehuset kanskje og kanskje ikke holdt løfte nummer to om ultralydtime, så vi freser avgårde til Asker i ettermiddag for en privat time.

Uke 18

CRL: 13.5 cm
Full lengde: 18 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 16 uker gammelt. Ørene stikker litt ut fra hodet og øynene når sin endelige plassering i ansiktet. Selv om øyelokkene forblir lukket en stund til, kan fosteret allerede blunke.

I tarmen samles avfallsstoffer, døde celler og fordøyelsesvæsker. Dette kalles mekonium og vil bli barnets første avføring.

Fingertupper og tær utvikler sine særegne avtrykk!

Nervene begynner å dekkes av et fettlag kalt myelin. Det gjør nervecelletransporten enklere og beskytter mot ubrutte impulser.

Blodsirkulasjonen er i full gang. Navlestrengen vokser og blir tykkere når blod transporteres med betydelig kraft gjennom den for å gi næring til fosteret. Immunsystemet begynner å virke denne uken og lager antistoffer.

Nå begynner fosteret å bli stort og sterkt nok til å sparke så hardt at du kan kjenne det. Noen kjenner spark allerede, andre må belage seg på å vente en liten stund. Som regel kjenner flergangsgravide spark tidligere, fordi de vet hva de skal kjenne etter.

[Sakset fra Babyverden]