17+6

Noen dager går alt på rævva.

Jeg har hatt et par av dem nå. Dager hvor all verdens støy flytter inn i hodet ditt og du vasser i vann til haka med en svart sky over hodet. Dager hvor det virker som om selve pupillene dine er farget røde. Rødt er nemlig den eneste fargen du ser, der du vasser rundt med mord i blikket og forbannelser for enhver anledning klar på tungespissen.

I forigårs var det baderomsdøra vår som fikk det. Trur dere ikke den jævelen hadde nerver til å angripe overarmen min og legge igjen et visittkort der i form av et blåmerke? Det ville forundre meg stort om den tør å prøve seg på et sånt stunt igjen, for å si det sånn. Den har i alle fall oppført seg både ydmykt og eksemplarisk etter denne episoden.

Dagen etterpå forsøkte jeg som best jeg kunne å ta mine forholdsregler. Ikke noe avislesing. Begrenset forumaktivitet. Avslått TV. Verden hadde dermed minimale muligheter for å angripe meg. Men jeg glemte én ting.

Postkassa.

For hva skuet mine øyne (og overarm) blå? Joda. Et brev fra sykehuset. Det kan bare bety to ting. Det første er at det er en ubetalt regning, noe jeg raskt konkluderte med at det ikke var siden jeg nå engang er gravid og har klare fordeler hos helsevesenet all den tid dette pågår.

Det var det andre.

Ultralydtimen som jeg hadde sett så frem til og nesten telt timer til, hadde blitt flyttet frem i tid. Faktisk så langt frem i tid at jeg vil være 19+5 dager på vei, og at dette dermed er lovlig seint. Det er faktisk den siste virkedagen i de 17-20 ukene jeg har krav på ultralyd fra det offentlige. Ikke at jeg ville vurdert senabort under noen omstendighet, men så seint nærmer det seg stygt FOR seint uansett. Og jeg tviler på om de er clairvoyante der oppe og kjenner mitt syn på abort godt nok til å ta en sånn avgjørelse på mine vegne.

Jeg kjente det da den svarte trykksverta på brevet nådde hjernen min. Jeg hørte det også. «Phhfiiiing!» sa det. Så ble det svart. Huset forble dog opplyst. Jeg lurer på om adrenalinnivået i blodet er proporsjonalt med den voksende blodmengden i et svangerskap? Det er i alle fall et par ting som peker i den retningen.

Etter å ha forsøkt å puste rolig i noen minutter, tok jeg opp mobilen og slo nummeret til gynekologisk poliklinikk. Joda, det stemte at timen var flyttet. Hvorfor? Fordi de hadde bestemt seg for å reise på kurs den dagen.

Og dette visste de ikke for tre uker siden når timeinnkallingen først ble sendt ut?

Lot det seg gjøre å flytte denne nye timen til nærmere NÅ, siden min mann nå engang er midt i ferieaviklinga på jobben innen da og hadde problemer nok med å ordne seg fri til den timen vi i utgangspunktet hadde fått? Beklager – overbooka. Ingenting å gjøre med.

Så jeg la på.

Dette er ikke akseptabelt. Dette sykehuset har rota til nok for meg. For noen år siden ble jeg faktisk lagt i narkose og åpna tre steder for å fjerne en cyste som aldri var noe annet sted enn i gynekologens hode – han innrømmet tilogmed at han måtte ha lest ultralydbildet feil. De har ellers rota rundt med timebestillinger og blodprøver i hytt og pine, og det er virkelig ikke mulig å ha tillit til dem. I alle fall ikke nå. Det er tross alt ungen min det er snakk om.

Dagen etter fikk jeg sågar vite at andre jenter som har testa positivt under nedregulering til IVF får spesialoppfølging siden deres svangerskap blir regnet som risikosvangerskap, og de får tidlige ultralyder i tillegg til den ordinære av nettopp denne grunnen. Det er det ingen som har ytret en lyd om til meg.

Så jeg iverksatte dermed Operasjon Jakten på Private Klinikker på Østlandet. En lang liste med navn og telefonnummer ble skrevet på brevet fra gyn.pol, og så sendt avgårde med den vordende far på jobb. Den vordende mor har nemlig sommerferie og er så fleksibel at det er en gru, mens far på sin side har litt flere hensyn å ta i sitt daglige virke. Mor tenkte derfor at far kunne ordne en time. Men det tenkte ikke far. Far sa bare at så lenge det er en time sent på dagen, så ville han rekke det.

Etter anbefaling av lillesøster ringte jeg til slutt Askergynekologen, og traff der en særdeles hyggelig og sympatisk dame som fikk oss inn på en time allerede førstkommende mandag klokka 15:00.

Endelig skal jeg få se babyen min! Og endelig skal vi kanskje få vite om det er gutt eller jente! Alt er bra igjen, og min indre harmoni er gjenopprettet.

For det er nemlig ikke mitt problem at den vordende far på en eller annen måte må skvise dette inn mellom jobb og det personalmøtet han ikke hadde bedt meg ta hensyn til når han ba meg om å bestille time.

Ærlig talt.

Jeg SA jo at han skulle gjøre det sjøl.