Så var det 17. mai igjen. En gledesfylt festdag i hele landet, hvor alle lykkelig betrakter de søte små barna som løper rundt i sin salige ballong-og-pølse-fryd.

Men jeg vet at dette langtifra er sånn det er for veldig mange.

I fjor på denne tida var jeg med i en konkurranse på et forum, og temaet var 17. mai. Mitt bidrag var dette diktet. Så, alle dere ufrivillig barnløse der ute, som enda en gang må overleve denne dagen uten den nydelige bylten i magen eller i vogna: Dette er til dere.

Jeg har ikke glemt.

Barnløs 17. mai-sang

De kjempet, både hun og han!
Men ingen stork ser ut i dag
Utover barnløs-land

Mot him’len stiger bønn etter bønn
Til en gud vi ei tror på engang
Som ikke gir oss lønn

Og uansett hvor vi går hen i dag
Møter vi unger i alle form og slag

Men så rødt som det rød renner blodet
Og det hvite har gravitesten fått
Og det blå ga sin farge til psyken
Det er barnløshet i rødt, hvitt og blått

Måtte dette være den siste barnløse 17. mai’en deres. Måtte dere alle ha bedre tider i vente.

Og måtte verden forstå hvorfor dere ikke skriker høyt «hurra».