15+3

Jadda. Det gikk bra helt til eksamen var overstått på mandag. På kvelden var jeg så sliten at jeg lo så tårene trilla, og plutselig var jeg ikke helt sikker på om jeg lo eller grein, egentlig. Dagen etterpå begynte kjøret igjen, med vondt i nakken, vondt i bihulene, vondt i hodet, vondt i magen, diare og oppkast. Fortvilt forsøkte jeg til slutt å ringe legen – men kontoret var stengt. Apoteket kunne ikke hjelpe meg heller, uten at jeg hadde snakket med legen min først. Helsekosten var det heller ingen større poeng i å dra til, siden man ikke kan bruke noen urter i noen form så lenge man er gravid.

Men sirkelen måtte brytes. Vondt i hodet gir vondt i nakken som gir vondt i hodet. Vondt i bihulene gir vondt i hodet som gir vondt i nakken OG i hodet. Alt dette gjør også sitt for den generelle formen, og et sted må det stoppe.

Det var derfor ikke stort annet å gjøre enn å svelge et stk diger kamel og en liten paracet, etter å ha sjekket og dobbelsjekket at det ikke er farlig for babyen min. Dagen etter fant jeg frem nesesprayen også, for å avlaste bihulene litt og for å kanskje forhindre at dette utvikler seg til en antibiotikatrengede full blown bihulebetennelse. Noen ganger må man bare veie risikoene opp mot hverandre, og så lenge det finnes både leger, jordmødre og apotek som sier at det ikke er farlig, så valgte jeg å gi det et forsøk. Jeg skal til legen til mandagen for å snakke med ham om han kanskje har noe for magen også. Det er på tide at jeg begynner å legge på meg litt, jeg er pokker meg snart 4 mnd på vei uten å ha gått opp et gram.

Men alt dette er likevel ikke så jævlig som det har vært tidligere. Forskjellen er at den abstrakte, hypotetiske skapningen som til nå bare har vært et blått kryss på en ClearBlue-test, nå er en sprell levende baby som tar igjen med mamma og som blir hyperaktiv hvis hun gjør noe dumt.

Jepp, jeg har kjent liv hele denne uka som gikk! Det er bare så utrolig koselig å kjenne på disse hemmelige tegnene på at jeg bærer et lite barn under hjertet mitt, og jeg tar meg selv i å smile fårete hver gang det skjer. Noen ganger er det bare småbobler, andre ganger kjenner jeg at h*n vrir på seg, mens jeg andre ganger igjen blir utsatt for noen ordentlige bumper – men jeg kjenner altså et eller annet hver dag nå.

Jeg kommer aldri til å glemme en av de første gangene jeg virkelig ble klar over at det var min lille skatt som romsterte. Jeg lå i sofaen og serverte plutselig et par kraftige pollennys. Og hva kjente jeg? Jo – en skikkelig *BUMP* i magen! Akkurat som om h*n tenkte: «ÅÅååååh! MammaaAAAA!» og så måka til meg fra innsida. Så utrolig søt! Og så utrolig heldig jeg er som har en sånn en i meg! Vi har dessuten oppdaget at kombinasjonen cola, potetgull og smågodt er jamgodt med speed for den lille tassen vår. Lørdagskvelden var nemlig svært så aktiv, og jeg tror ikke Melodi Grand Prix var den utslagsgivende faktor i så måte. Nå bare gleder jeg meg til det blir så tydelig at pappa også kan få kjenne det. Det er nok ikke så lenge til med denne lille muskelbunten!

Og ja, det glemte jeg helt å si forrige uke: Nå synes det på meg også, skikkelig. Dagen etter at vi hadde hørt fosterlyden, dro jeg en tur på KID for å kjøpe laken. Da jeg kom til kassa, spurte dama om jeg ville ha med meg noen gasskluter også, «fordi det er jo veldig kjekt å ha når barnet kanskje kommer?». Hurra!😀

Uke 15

CRL: 10 cm
Full lengde: 12 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 13 uker gammelt. Kroppen vokser i kjempefart. Beina blir lengre samtidig som skjelettet hardner. Musklene blir også sterkere slik at du snart vil kunne kjenne de livlige bevegelsene.

Denne uken når ørene nesten sin endelige plassering på hodet og er tydelig synlige. Øynene har vært rettet fremover og plassert i flere uker allerede. Nå ser den lille ut som en miniatyr-menneskebaby. Men huden er nesten gjennomsiktig, så alle blodårene skinner gjennom. Små dunhår kalt lanugo formes og vil dekke hele kroppen frem mot fødselen.

[Sakset fra Babyverden]