Jeg har tenkt på å skrive dette innlegget før, men akkurat nå ble det trigget av denne posten på Komplett C, selv om hun nå har fjernet kommentaren om den nybakte fars dårlige tilbud.

Saken, som de fleste sikkert har fått med seg, er at vi skal bli foreldre i november. Da hører en permisjon med i bildet, og jeg har vridd hjernen min opp, ned og i mente for å finne ut av hva man har rett til, hva man er pålagt og hva som er den beste løsningen for alle parter. De tre ukene før termin og de seks første ukene etter fødsel er mine, uansett hvordan man vrir og vender på det. Den saken er grei.

Men så er det resten, da.

Jeg har jo faktisk ingen rettigheter utover dette, sett med NAV‘s øyne. Jeg har nemlig ikke hatt pensjonsgivende inntekt 6 av de 10 siste månedene før fødsel, slik reglene sier, selv om jeg faktisk har hatt det. For selv om attføringspenger regnes som pensjonsgivende inntekt, regnes det derimot ikke som grunnlag for foreldrepenger. Den regelen ble nemlig laget FØR de bestemte at attføringspenger er pensjonsgivende på lik linje med arbeidsledighetstrygd og sykepenger. Men de lure hodene der nede glemte altså å oppdatere reglene for foreldrepenger samtidig. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg klarer å kaste min lille stump ned i et bortglemt hull i regelverket?

Jeg regnes heller ikke for å være under attføring dersom jeg er hjemme med babyen min, så derfor kan jeg takke farvel til den svimlende sum av 7000 kr i måneden fra det øyeblikk jeg er pålagt å gå ut i permisjon og frem til jeg begynner på skolen igjen. Isteden får jeg 33 500 kroner i engangsstønad.

De gode nyhetene er at Lånekassa vil gjøre om lånet til fødselsstipend i 42 uker, så jeg får da i det minste 6000 kroner i måneden derfra.

Min kjære, derimot, oppfyller alle Folketrygdens krav. Han får ikke de lovbestemte 6 ukene sine fordi jeg ikke har opptjent noen rettigheter, men han har sine helt egne. Derfor kan han være hjemme i 33 uker etter at mine 3+6 uker er over og motta 100% lønning, eller han kan være hjemme litt til og få 80%. Akkurat som jeg ville gjort, under normale omstendigheter.

Og det kunne faktisk latt seg gjøre også. Jeg er student, har korte dager og full fleksibilitet. Han har lange dager og må kjøre i over en time for i det hele tatt å komme frem på jobb, og er ofte ikke hjemme igjen før etter fem om ettermiddagen. Og jeg tror ikke det nødvendigvis er det beste for babyen vår om det akkurat på død og liv er jeg som er tilgjengelig 24/7 heller – mitt hjertes utkårede er en veldig god, varm og sikkerhetsorientert omsorgsperson som jeg ikke ville nølt et sekund med å overlate poden til. Dessuten er jeg vokst opp med en trailersjåfør til far selv, og jeg husker jo at jeg snek meg opp om natta og smurte litt av etterbarberingsvannet hans på hånda mi fordi jeg savnet ham så veldig.

I dette tenkte scenarioet, dersom terminen stemmer, vil jeg gå ut i min permisjon ca 16. oktober. Babyen kommer 6. november, og mine seks uker etter fødsel er omme 18. desember. Da tar pappaen over, og vi har hele jula sammen før jeg begynner på skolen igjen i midten av januar (for jeg er jo faktisk under attføring igjen selv om skolen har ferie). Der blir jeg frem til undervisningsslutt 30. april, og så er det eksamen i mai. Etter det ville vi hatt hele sommeren sammen før hans permisjon var over i august, og et nytt skoleår starter for meg.

Det ville nærmest vært perfekt, ikke sant? Babyen vår får mest mulig av oss begge, vi får mye tid sammen som familie og vi taper ikke en krone på det heller. Men så kommer problemet: han er driftsleder, og har jobba rævva av seg fra han ble ansatt i august i fjor for å jobbe opp arbeidsstedet fra å levere bare røde tall til å levere bare grønne. Faktum er at han ikke kan erstattes der oppe, uten dermed å ta sjansen på at alt han har jobba så hardt for raser sammen igjen i løpet av få uker. Og da må han legge desto mer i det når avkommet er ett år gammel og virkelig begynner å savne pappa.

Men jeg, derimot… Det er ingen andre enn meg som bryr meg om jeg dukker opp på skolen eller ei. Så jeg kan likegjerne være hjemme et år. Ikke at jeg har så mye mot akkurat det for min egen del, men… Jeg ville jo så gjerne at pappaen skulle rekke å gjøre annet enn å si «hei, lille vennen min, sov godt!» også.

Faen, hvorfor må alt være så komplisert?