Min aller første jordmorkontroll ble overstått onsdag i forrige uke. Jeg har hittil vært så tom for energi at jeg ikke har orka giddi å oppdatere, men her er altså referatet.

Tallene hun kom frem til, var disse:

Vekt: 71.3 kg
Blodtrykk: 110/65
Urin: B+3, P+1

Hva vekta angår, så stoler jeg mer på min egen enn jordmor og legens. Tross alt er min vekt den samme vekta, og ikke to forskjellige. Min sier nemlig at jeg har gått ned ca 2 kg etter at jeg ble gravid, noe som også bekreftes av et armbånd som brått bestemte seg for å forlate håndleddet mitt helt uten oppfordring her om dagen. Men uansett, tallene fra disse andre vektene sier at jeg ligger stabilt. Og det var visstnok et godt tegn at jeg ikke hadde gått ned – noe jeg altså har, etter ukesvis med ufrivillig bulimi.

Blodtrykket er vel ikke så mye å si om, annet enn at undertrykket har gått bittebittelittegranne opp.

Urinen, derimot, det er en historie for seg. Som den trofaste leser vet, så har urinprøvene mine vært sånn passe dårlige de siste åra. Denne gangen var intet unntak: blod og protein i en salig blanding. Jordmor mente at legen min burde ha sjekka nyrene mine før jeg ble gravid, og jeg tror hun kommer til å følge dette ekstra godt opp. I den ene boka jeg har kjøpt, står det sågar at protein i urin tilsier at jordmor fører det opp som høyrisikosvangerskap for svangerskapsforgiftning, men siden dette ikke kan sies å være svangerskapsrelatert hos meg så vet jeg faktisk ikke hva som kommer til å skje videre. Det er vel strengt tatt ikke så forferdelig mye å gjøre med, siden både undersøkelser og evt behandling ikke akkurat er å anbefale nå som det er en liten en i magen min.

Hun var også bekymra fordi jeg var så kvalm og hadde kastet opp så mye de siste ukene. På papiret mitt står det «hyperemesis» (ekstrem svangerskapskvalme) med et spørsmålstegn etterpå. Og hun ville helst at jeg skulle bli hjemme fra skolen noen uker og absolutt ikke stresse med noen ting, i tillegg til at hun ba meg innstendig om å ikke nøle om å be om sykehusinnleggelse med intravenøst dersom jeg skulle føle behov for det. Selv mener jeg at hun kanskje overdriver litt. Jeg har riktignok ikke hatt det overvettes bra de siste ukene, men det er da ikke så ille at jeg trenger sykehusinnleggelse heller. Jeg klarer meg nok. Samtidig er det veldig OK å vite at jeg har en jordmor som ikke vil nøle med å ta meg på alvor hvis jeg en dag virkelig skulle føle at jeg trenger noe.

Hun kjente på magen min også. Den har nemlig begynt å vokse såvidt, og nå kjenner jeg livmorkanten omtrent der trusa slutter. Det ble bekreftet av jordmor, som mente dette var «en god start». Det var riktignok for tidlig til å kunne høre noen fosterlyd, så hun satt opp en ny time til oss  – nemlig 2. mai. Da skal den vordende far bli med også, og vi gleder oss veldig til det første livstegnet fra vår blivende førstefødte.