11+1

Jeg krysser fingrene så hardt at jeg står i fare for å pådra meg koldbrann. Saken er nemlig den at jeg ikke har spydd siden onsdag, og dagen før merket jeg også antydning av aldri så lite «bounce» i stegene når jeg gikk ned trappa for å kaste søpla. Kan det være at energien kommer tilbake? Kan det være at jeg er ferdig med å leke bulimiker? Kan det være at jeg snart blir menneske igjen?

Enn så lenge stiller jeg meg avventende til videre aktiviteter. Jeg gjorde nemlig et akk, så tappert forsøk på et helsestudiobesøk på mandag. Det vil være en sterk underdrivelse å si at det gikk helt på rævva. Dere vet den ellipsemaskinen jeg vanligvis tråkker på i 30-45 minutter? Mhm. Jeg måtte gi meg etter 3. Så var det bare å finne ei matte, og gjøre tapre forsøk på å myke opp en stiv og støl kropp samtidig som man til stadighet skottet bort på fleecejakka som hadde en pose til evt mageinnhold dersom behovet skulle oppstå. Det gjorde det ikke. Før jeg kom hjem. Da hadde jeg den verste spyopplevelsen EVER. Jeg skal ikke gå for nærme inn på detaljene, men det satt seg fast på vei opp. Jeg kommer nok aldri til å få det samme forholdet til pærer igjen.

Men altså. Det kan virke som om det er et lys i enden av tunnelen nå. På lørdag fikk jeg også gjort vårens første husarbeidøkt, om enn i meget sakte film. Og jeg er også i ferd med å ta opp igjen de aktivitetene jeg tok for gitt før – som å pusse tenna og gå på do sånn forholdsvis bekymringsløst.

Dette igjen har heldigvis også medført at jeg igjen er i stand til å tenke «velsignede» om disse omstendighetene. Her om dagen… Jeg vet at det er altfor tidlig i følge boka og at det ikke skal være mulig enda, men jeg sverger på at jeg kjente liv. Jeg satt i senga med beina bøyd, slik at livmora kom litt i klem. Og da kjente jeg det plutselig. Det var noe som skjedde der inne – som små spark, eller kanskje heller som litt dulting borti livmorveggene. Helt merkelig. Og ikke var det leamus heller, for det er mye sterkere og mer rytmisk. Kanskje det var babyen min som sa «hei» for første gang?

Og så drømte jeg et kort glimt at jeg holdt min lille guttebaby i armene og sa: «Mamma er helt forelska i deg, ho!» med et fåret smil.

For jeg har nok landet på at vi får en sønn nå, sånn inni hodet mitt. Jeg har alltid sett for meg at jeg får ei jente, men nå er det guttebabyer som dukker opp i drømmene mine. Pappaen tror fortsatt det blir jente, dog, så det blir spennende å se!

11 uker
CRL: 41-52 mm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken ni uker gammelt. Denne uken dekker øyelokkene øynene, og de åpnes ikke før 27. uke. Lever, tarmer, hjerne og lunger begynner så smått å fungere nå, og hodet vokser ikke fullt så fort lenger. Dermed kan kroppen ta igjen litt og få riktigere proporsjon til hodet. Føttene har til nå stått med fotsålene mot hverandre, men vil sakte men sikkert rette seg ut slik at fotsålene peker bort fra kroppen.

20 små tannknopper finnes nå i gommene. Ved slutten av denne uken samles tarmen igjen i buken, slik at navlebrokket forsvinner. Tynntarmen er også foldet og begynner å få tarmtotter som etter fødselen vil trekke næringsstoffer ut til kroppen. Fordøyelsesmusklene begynner å virke og trekker seg sammen.

Fosteret beveger seg mye, men det er fremdeles for tidlig å kjenne de små sparkene. Men kanskje kjenner du toppen av livmoren like over skambeinet? Snart vil du kanskje få høre det lille hjertet slå. Det slår omtrent dobbelt så fort som ditt, rundt 150 slag i minuttet.

[Sakset fra Babyverden]