10+2

Det har hendt mange, mange ganger at jeg har stilt store spørsmålstegn ved min egen mentale kapasitet. Dette er en av dem.

Jeg venter nemlig fortsatt på den gløden man etter sigende skal få når man blir gravid. Det tykke, lange blanke håret og den fine huden. Utstrålingen. Sannheten er nemlig den at det nærmeste jeg kommer den gløden er når jeg sakte løfter hodet opp fra do etter å ha lagt igjen alt mageinnholdet hos dodraugen – vi begynner å bli gode kamerater, han og jeg. Håret mitt ser (pardon my French) faen ikke ut, og det er en prøvelse å spa frem nok energi til å faktisk vaske det. Huden? Bah. Don’t even get me started.

Absolutt alt dreier seg om magen for tida. Ikke babymagen. Den andre. Den som liksom skal ta i mot maten. Ikke kan jeg bli sulten. Ikke kan jeg kjenne enkelte lukter (faktisk ganske mange). Det er et lite helvete å gå på do, fordi jeg ikke klarer lukta. Og den vordende far var så kul at han satte til livs mengder med sprøstekt løk her om dagen, og det var heller ingen umiddelbar suksess. Han stinka i to dager etterpå, også jeg som så desperat trengte litt trøst og kos i elendigheta. Sjarmerende med illeluktende mann og dame som brekker seg…

Det er ikke hver dag jeg spyr, dog. Det er det som gjør det så spennende. I uka som gikk spydde jeg ikke i det hele tatt på mandag og tirsdag, og jeg begynte å slappe litt av igjen. Så kom onsdag. Og det gjorde jaggu spybøtta også. Det var ikke engang noe vits i å stå opp, og jeg spydde 6 ganger utover dagen.

Jeg var liksom ikke forberedt på dette. Litt småsvimmel og kanskje spy en gang om morgenen før alt var bra og man var tilbake til sitt gamle selv resten av dagen, det var liksom planen. Jeg hadde liksom ikke tatt med i beregningen at jeg skulle innfinne meg på sofaen i ukesvis. Faktisk er jeg på sjuende uka med sofaligging og på femte uka med spying nå. Og jeg synes i grunnen det holder i massevis.

Energinivået er nøyaktig så lavt at jeg må legge meg nedpå etter å ha gått opp trappa til andre etasje, og jeg må ha en lang pause mellom dusjen og påkledningen. Helst liggende. For jeg spyr hvis jeg blir sliten. Og det blir jeg.

Dette er altså hva jeg har gledet meg til og sett frem til siden jeg var 14 år, og jeg lurer seriøst på hvorfor det. Dette er hva vi har slitt og strevet for i over 2 år for å få til. Endelig har vi oppnådd det. Men jeg kler absolutt ikke å være gravid.

Jeg har derfor vedtatt at dette er den absolutt første og siste gangen jeg gjør dette. Enten blir dette et lite enebarn, eller så får h*n et adoptivsøsken som noen andre har satt til verden.

For dette er nemlig ikke å anbefale.

10 uker

CRL: 33-41 mm

Embryoet er i begynnelsen av denne uken åtte uker gammelt, og ettersom alle indre og ytre strukturer nå er komplette, avsluttes embryofasen. Barnet er nå et foster! Foster betyr ”liten” eller ”avkom” og skal bare vokse og modnes frem mot fødselen.

Fingre og tær blir tydeligere, og armer og bein er omtrent riktig plassert med nesten riktige proporsjoner i forhold til kroppen. Armene er bøyd ved albuen og håndleddet er tydelig. Tommelen skiller seg fra de andre fingrene i form. Både tå- og fingernegler begynner å formes. Armene er nå så lange at de kan møtes rundt brystet. Fra nå av vil utviklingen av armer og bein skje noe tregere.

Hjernen har nå en stor høyre og venstre hjernehalvdel, og begynner så smått å få kontroll over bevegelsene. Fosteret har brystvorter og kan snart tisse ettersom nyrene begynner å produsere urin. Øyelokkene dekker nesten hele øynene og vil snart lukkes helt. Nesetippen blir også synlig denne uken. Ganen formes og overleppen er ferdig utviklet. Det første ordentlige hudlaget begynner å omsvøpe fosteret, og skjelettet omdannes gradvis fra brusk til bein. Dette skjer vanligvis først i overkroppen.

[Sakset fra Babyverden]