6+4

Da var også jeg kommet dithen i svangerskapet hvor mine venninner tidligere har påstått at deres kropp er overtatt av aliens. Spillereglene har nemlig endret seg merkbart de siste par ukene.

Før kunne jeg for eksempel med noenlunde stor sikkerhetsmargin skrive en handeliste og en meny som ville være både smakfull og ernæringsmessig forsvarlig i det øyeblikk den skulle fortæres.

Det har gått over.

Hjernen min er kanskje helt enig i at torsk sikkert er lurt (omega3, og magert, og riktige fettsyrer og blablabla). Det er bare det at kroppen min insisterer på at Grandiosa Pepperoni må være en mye bedre idé. For den smaker jo så godt. Ja, det er faktisk det eneste i hele verden som smaker godt akkurat nå, det, og du og du så godt det vil smake!! Med andre ord: niks torsk.

Men så er det bare det at til kveldsmat så vil bare Gilde grillpølser med potetstappe og ketsjup og Bergby’s duge. Min hjerne har nå lært av middagens kamp, og forsøker med argumenter av typen: «Du husker kanskje at du brakk deg bare du gikk forbi en kiosk med pølselukt her om dagen?», men til absolutt ingen nytte. Det er bare å ta seg en tur på butikken igjen.

Jeg har dog heldigvis ikke gått opp noe særlig. Men det kommer, i dette tempoet. Vær du trygg.

Før kunne jeg også stå opp klokka 7 i en visshet om at jeg ville gå ut døra kvart på 8 og således være på skolen fem på halv 9.

Nå, derimot, har jeg en liten sak i magen som aldeles ikke har tenkt å la morgenstunden ha gull i munn. Faktisk bør man ikke ha noe i munnen i det hele tatt. Ikke tannbørsten engang. Da brekker man seg. Men det er bare det at uten noe i munnen, så vil man likevel spy snart av bare oversult. Så det må man jo ha. Og sånt tar tid. Tre timers tid, faktisk. For man må våkne. Så spise litt, med musebit. Så må man sove til man våkner, spise litt forsiktig igjen – og SÅ er man klar for en ny dag. Bare det at de som faktisk dro på skolen, er ferdig med sin.

Før kunne jeg stå og sminke meg.

Nå sitter jeg, hvis det tar mer enn 5 minutter. For svetten hagler loddrett hvis jeg står oppreist noe særlig mer enn det.  Helt ærlig, så skulle man ikke tro at jeg noengang har satt mine tåspisser innenfor døra på noe helsestudio noengang. Jeg føler meg i nøyaktig like god fysisk form som da jeg tilbrakte mine dager på sofaen med røyken i hånda og potetgull og cola på bordet.

Dette er egentlig litt skremmende, og jeg må si at jeg savner å ha kroppen min for meg selv litt. For nå aner jeg nemlig ikke hvordan den kommer til å oppføre seg, hva den vil kreve av meg, eller hva jeg skal gjøre med den når den gjør hva.

Men de sier det blir bedre etterhvert. Når kvalmebølger avløses av babyspark. Når den lille der nede begynner å gjøre litt mer koselige ting med mammas kropp.

Det gleder jeg meg til.