6+0

Så er jeg halvveis til de magiske 12 ukene hvor abortfaren synker betraktelig. Jeg gleder meg. Ikke fordi jeg er redd for å miste, men fordi det er en psykisk barriere. Ved 12 uker er man virkelig, virkelig gravid. Ved 12 uker begynner andre ting enn luft og hormoner og vises. Og ved 12 uker begynner kvalmen og trettheten og avta.

Symptomene er stort sett de samme som de var i forrige uke, dog med mindre mensmurringer, stikningene har avtatt og leamusen likeså. Nå kjenner jeg bare tidvis at det sprenger litt, mens livmora vokser og strekker seg bittelitt.

Kvalmen er på stigende front, men jeg har enda ikke kastet opp. Jeg begynner å tro at jeg skal styre unna, siden den nå engang har vært der en ukes tid. På mandag brukte jeg ikke mindre enn tre timer på å komme meg opp og i gang om morgenen – og dette var selvsagt den dagen vi hadde hadde den første midteksamenen. Jaja. Jeg har allerede snakket med eksamenskontoret, og jeg kan ta opp igjen alle tre til sommeren dersom jeg leverer dokumentasjon. Det skal ikke bli noe problem. Vil bare se hvor dårlig det egentlig gikk først, før jeg melder meg opp.

Trettheten begynner å anta latterlige proporsjoner. Jeg våkner fortsatt av meg selv og er lys våken og opplagt (det vil si frem til kvalmen setter inn ca 20 minutter senere), men jeg er pokka nødt til å legge meg igjen i totida på dagen. Og kroppen insisterer fortsatt på at 19-tida på kvelden er en sånn passe tid å si natta på. Jeg spør meg selv: når entret jeg pensjonisttilværelsen? Og er denne egentlig kompatibel med fulle studier?

Magen er aldeles oppblåst, og jeg har allerede kapitulert og kjøpt mammaklær. Jeg gidder bare ikke krangle med den eller forsøke å holde den inne lenger. Den får strutte som den vil. I følge min søster så kan jeg regne med at den blir så oppblåst helt frem til livmor og baby virkelig begynner å vokse.

Formen er et kapittel for seg. Jeg hiver etter pusten ved den minste lille anstrengelse, og svetten skyter i loddrette hagl for et godt ord. Bære en klesvaskkurv fra 1. etg og opp i 2. er for eksempel en meget effektiv treningsøkt for tida. Det er tydelig at blodmengden allerede har begynt å øke – den skal visst øke med 40% alt i alt. I morra skal jeg begynne å trene så smått igjen. Jeg tror det trengs!

Og så da: mitt barn. Min lille VIP! *svulme av stolthet*

6 uker

Lengde: 4-8 mm

Embryoet er i begynnelsen av denne uken fire uker gammelt, og har en C-form med det store hodet i den ene enden og halen i den andre. Det ligner mer på en reke enn et menneske. Det er umulig å måle embryoet slik du kan måle barnet etter at det er født. Ikke har det bein og det ligger sammenkrøllet. Derfor brukes lengden fra issen til setet som lengdereferanse gjennom store deler av svangerskapet, og vi oppgir også denne på disse sidene (CRL som står for crown-rump-length).

Små sirkler dannes på siden av hodet – dette er øynene som formes! Ørene begynner også å formes nå. Celler som skal bli til lever, lunger, magesekk og bukspyttkjertel finner plasseringene sine, slik at de er klare til å utvikle organene. Levercellene begynner organdannelsen før de andre. De fleste organene er i ferd med å utvikles, og mot slutten av uken vokser det frem små knopper til armer og bein. Armene vil utvikles i et hurtigere tempo enn beina en stund fremover.

Hjertet fylles med blod denne uken. Frem til nå har det pumpet rundt væske, men nå er det ordentlig blod som går rundt i de små blodårene. Blodcellene dannes i veggen til plommesekken. Blodårene dannes i høyt tempo for å forsyne alle organene som utvikles med næring. Hjertepulsåren dannes også denne uken, og hjertet består av høyre og venstre hjertekammer. Pulsen er på 100 til 120 slag i minuttet. Nå pumpes blodet gjennom navlestrengen slik at embryoet kan kvitte seg med avfallsstoffer og motta næring fra mor. Dette er en rundgang som vil fortsette til barnet er født.

[sakset fra Babyverden]

Jeg har begynt å lure veldig på hvordan h*n vil se ut, om det er gutt eller jente og hvordan h*n blir helt generelt sett. Den vordende far hevder fortsatt hardnakket at det blir ei jente, og han har full støtte fra det kinesiske fødselskartet – men selv er jeg ikke like sikker enda. Det blir spennende å se.

Vi har dog bestemt at vi ikke kommer til å ta 3D ultralyd. Det blir for oss som å åpne pakka på lillejulaften, så da venter vi heller til vi får se ham/henne i levende live etter fødselen. Men kjønnet vil vi nok vite…

Jeg skulle ønske tida kunne gå litt fortere!