4+4

På veldig mange måter føler jeg meg fortsatt bittelitt forvirret og aldri så lite bortkommen. Kroppen min har jo nettopp lagt ut på en 9 måneders lang ferd i, for meg, fullstendig ukjent territorium – også jeg som ikke kan lese kart engang! Jeg har aldri vært gravid før, og jeg har ingen formening om hva mitt legeme nå kommer til å foreta seg av større og mindre (kanskje spesielt det siste) krumspring.

Som om ikke dette er nok, så sviver det nok fortsatt litt synarela rundt i omløpet mitt også. Leste et sted at det tar et sted mellom 4-8 uker før hormonfunksjonen er helt tilbake på plass igjen etter en avsluttet kur. Så selv om jeg vet hva jeg kjenner nå, så vet jeg ikke om det er på ordentlig eller om det faktisk er annerledes, egentlig.

Ta for eksempel puppene. De har allerede vokst, men de er ikke spesielt ømme. Jeg kjenner dem når jeg løper opp trappa, men ikke ellers (annet enn at selve brystvortene begynner å bli noe fintfølende og lette å fornærme). Men hva hvis ikke synarelaen hadde nedregulert meg? Ville de vært grusomt ømme da?

Selve dette med å BLI gravid har jeg etterhvert fått ganske god greie på. Dette med barn, barneoppdragelse, og så videre, har jeg tre års høyskolegang og 10 års praktisk erfaring med, så også der føler jeg også en viss form for selvsikkerhet (selv om jeg gjør meg klar til å svelge en hel kolonne av kameler innen året er omme).

Men det å VÆRE gravid begynner jeg å skjønne at jeg ikke skjønner så voldsomt mye av…

Det er derfor godt man har kartlesere å henvende seg til her i verden, og jeg setter større og større pris på tilgangen til Det Store Inte(rnette)t også. Dette er nemlig hva terminkalkulatoren har regnet ut for meg:

Du er nå 4 uker og 4 dager på vei.

Unnfangelsen finner sted omkring: 11. februar, 2007
Hjertet begynner å slå: 8. mars, 2007
Embryoet beveger seg: 1. april, 2007
Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster: 8. april, 2007
Alle indre organer er ferdig formet: 8. april, 2007
Risikoen for spontanabort avtar: 22. april, 2007
Kvalmen avtar for de fleste: 29. april, 2007
Kjønnet begynner å bli tydelig (ikke på ultralyd): 6. mai, 2007
Fosteret svelger og tisser: 20. mai, 2007
Tid for ultralyd: 27. mai, 2007
Du kan kjenne fosterets bevegelser: 3. juni, 2007
Fosteret begynner å få et søvnmønster: 17. juni, 2007
Fosteret begynner å høre: 8. juli, 2007
Ni av ti barn overlever om de blir født nå: 5. august, 2007
Mange fostre legger seg med hodet ned: 9. september, 2007
Svangerskapspermisjonen begynner: 16. oktober, 2007
Antatt termindato: 6. november, 2007

Så da er det bare å henge med, antar jeg, og se hvor kroppen min har tenkt seg hen.

Ellers føler jeg meg veldig lykkelig og veldig harmonisk (selv om jeg blir veldig fort sint), og begynner i grunnen å stille store spørsmålstegn ved den logiske halvdelen av hjernen min. Har nemlig en skikkelig godfølelse i hele kroppen, og selv ikke en bot for å ha kjørt uten førerkort og en time sammen med min etterhvert sånn passe grinete gamle gubbe av en far kunne knekke humøret i dag.

Morsinstinktene har også kicka inn allerede, utrolig nok. Det snodige er at jeg tror de gjorde det allerede før jeg tok testen – jeg var nemlig helt sykt opptatt av å finne guttenavn (jentenavn hadde jeg allerede) dagen før, og satt tilogmed oppe til langt på natt bare for å google det. Som regel har det også vært sånn med meg at jeg må ha noen sekunder om morgenen før jeg faktisk husker ting. Men ikke nå. Jeg vet jeg er gravid med alle fibre i kroppen før jeg slår opp øynene – det er allerede en stor del av min ubevissthet, tror jeg.

Dessuten er babyen min den første tanken som slår meg hvis jeg kommer opp i en uvant situasjon. I går, da vi kom ut av klasserommet, gikk vi rett på en brannmann som røykla hele korridoren i forbindelse med en brannøvelse. Jeg bråstoppa og snudde før jeg egentlig rakk å tenke bevisst over det – for jeg ville ikke inhalere den røyklufta så babyen min skulle få den ned til seg. Jeg er i grunnen aldeles overbevist om at jeg er i stand til å drepe for å beskytte min lille, med det temperamentet jeg har for tida i tillegg. Så bare ikke kom her og kom her!

Dette er rare greier. Hønemor, sier du? Hvilken hønemor? *se seg uskyldig over skuldra* Mer som ei gaupemor, kanskje..? *kremt*

Selvsagt bekymrer jeg meg for om alt er bra med min lille skatt også, men jeg trøster meg iherdig med tanken på at så godt som alle mødre gjennom alle tider har spurt seg selv om det samme fra tid til annen. Dessuten kjenner jeg betraktelig mange flere som sitter her med en nydelig, frisk baby etter en positiv test, enn de som ikke gjør det. Ingen grunn til panikk, med andre ord. Og for å være helt ærlig: denne godfølelsen er så sterk og så gjennomsolid at jeg virkelig tror jeg kommer til å bære skorpionen min frem til termin.

Men du, og du, som jeg gleder meg til å spy!

(Ser dere, det HAR trilla for meg..!)