4+3

Noen ganger i livet skjer det noe helt fantastisk. Og når det skjer, veier det opp for absolutt alt annet som måtte ha skjedd tidligere.

Som nå. For meg.

Jeg er full av ærefrykt, takknemlighet og glede. Ærefrykt fordi dette er intet mindre enn et mirakel i mine øyne, og for meg er dette bevis godt nok på at det finnes gudommelige krefter der ute et sted. Takknemlighet fordi mitt største ønske nå er oppfylt – og det uten å være innom et laboratorium først. Og en usigelig glede fordi jeg nå skal oppleve det største i verden. Jeg skal kjenne barnet mitt vokse inni meg. Jeg skal bli mamma for første gang.

I over to år har vi prøvd alt hva vi har kunnet for å få dette til å skje. 20 ganger har blødningen kommet likevel, og 20 ganger har den tatt med seg en liten bit av hjertet mitt på vei ut.

Men den 21. gangen kom det ingenting. Nå svulmer hjertet mitt i takt med livmora.

Mitt lille skorpionbarn har altså bestemt seg for å vise verden fingeren og melde seg inn to uker før egguttak og prøverørforsøk, og mamma kunne ikke ha vært stoltere. H*n har faktisk lurt oss alle trill rundt. Det er ungen sin, det!

Jeg vil aldri få vite hvorfor alt plutselig gikk så bra denne gangen.

Kanskje det er det en direkte konsekvens av nedreguleringssprayen? Kanskje hormonene mine i utgangspunktet lå litt høyt, slik at de var akkurat på riktig nivå i det øyeblikket egget festa seg? Kanskje den har gjort noe med livmorslimhinna også, slik at alt skulle gå lettere? Men det vil i så fall ikke forklare den perfekte eggløsninga som kom i forkant. For en gangs skyld rota ikke kroppen min frem og tilbake mellom positive og negative eggløsningstester. De var nemlig kritthvite i dagesvis. SÅ kom egget, og eggløsningsslimet var av en mye bedre kvalitet enn jeg har sett det på lenge.

Kanskje det var rekkefølgen på ting. Kanskje det var forferdelig smart å snu på det, slik at han gjorde sin ting først. Det sies jo at livmora super i seg sæden som en liten vakuumpumpe dersom hun kommer sist, og (beklager grafiske detaljer) jeg kjente konsekvensen av dette til langt utpå neste dag. Det var åpenbart at han hadde satt en full dose på riktig sted.

Kanskje det var kostholdet? Jeg har jo gjort om på en god del i det siste, blant annet har jeg gått til innkjøp av supermaten Spirulina, jeg har skrudd opp proteininntaket noe, og jeg har vært ekstra påpasselig med å spise næringsrik mat. Også har jeg byttet ut alt jeg kan med de økologiske matvariantene. Kanskje kroppen min plutselig var full nok av vitaminer og mineraler – og fri nok fra miljøgift til at et foster fant det for godt å flytte inn?

Kanskje det er røyken jeg stumpa i sommer? Kanskje det har gått lang nok tid til at de verste skadene er gjenoppretta nå?

Kanskje det er alle de hormonforstyrrende parabenene jeg har kuttet ut fra kosmetikk og slikt? Kanskje det er grunnen til at hormonnivået mitt muligens var stabilt og fint når egget var klart?

Kanskje var det lurt å bytte homeopat da jeg gjorde, og kanskje den sistes akupunkturnåler var så effektive at én eneste behandling og en strategisk plassert nål på livmorpunktet noen få dager etter eggløsning var nok?

Kanskje det var den forrige homeopatens kjempemessige utrensningskur som gjorde utslaget?

Kanskje det er kiropraktoren sin fortjeneste, i og med at han har knekt litt på en låsning i bekkenet i det siste – den siste gangen ca 3-4 dager etter eggløsning? Kanskje dette har gitt en bedre sirkulasjon til livmor?

Kanskje det var livmormassasjen jeg utførte på meg selv hver dag fra dagen før eggløsning og frem til noen dager før forventet menstruasjon? Kanskje jeg rett og slett har massert egga frem gjennom trange eggledere? Kanskje jeg har gitt livmora den ekstra lille dytten den trengte?

Kanskje det var psykisk, som de fleste familiemedlemmene mine ser ut til å tro? Kanskje jeg klarte å slappe av nå, fordi det i så fall ville være siste gangen vi kjempet for dette på egenhånd og fordi styrkene var i ferd med å kalles inn?

Kanskje er det fordi jeg har tilbrakt noen timer på sofaen til lillesøster med en sovende tantebaby på brystet, fem dager etter eggløsning (og dermed ganske så nært innpå det tidspunktet hvor egget festet seg)? Kanskje dette i seg selv har vært nok til å sette både psyke og kropp i full babyblomst? Kanskje babyer tiltrekker babyer?

Kanskje jeg har blitt smittet av svigerinna mi, som ligger halvannen måned foran meg i løypa?

Kanskje har det en mer spirituell forklaring? Kanskje er det fordi jeg har gått og mentalt småsnakket med min kommende baby i dagesvis nå, utifra teorien om at blivende babyers ånder svever rundt og venter på å innta mammaens livmor?

Kanskje sjelen til babyen min hadde bestemt seg for å bli skorpion, og derfor måtte vente til akkurat nå?

Kanskje det er fordi jeg har begynt å tro på de tinga jeg trodde på før, og at harmonien dermed er gjenoppretta? At babyen min ikke ville komme før mamma var seg selv igjen (og glem for all del ikke at det er en liten skorpion vi snakker om her)?

Kanskje er det fordi både dette og tantungekosen har gjort det uendelig mye lettere for meg å visualisere og se meg selv som mamma? Eller kanskje det er omvendt, kanskje kroppen min allerede har visst? I noen dager nå har jeg nemlig fått for meg fra tid til annen at det ligger en baby ved siden av meg i sofaen. Jeg har kjent varmen og lukta av den, og vært overbevist om at «snart»…

Kanskje det er fordi jeg har bytta ut bind og ikke minst tamponger med et månebeger, og at skjedemiljøet derfor muligens kan ha blitt mer sædvennlig?

Kanskje det er fertilitetsamuletten jeg hang rundt halsen tre dager før eggløsning som har vært aldri så bittelittegranne magisk? Eller kanskje den har gjort det lettere for meg å huske å tenke positivt?

Eller kanskje det er en kombinasjon av alle disse faktorene som nå har frembrakt mitt livs lykkeligste budskap?

Jeg vet ikke. Men det spiller forsåvidt ingen rolle hva det var som tilslutt gjorde utslaget heller.

For etter over to år med blod, svette og tårer…

Etter uendelig mange prøvelser…

Så er jeg endelig gravid.

Helt av meg selv.

Det er intet mindre enn et mirakel.