1. IVF

Pp21
CD32
13DPO

Antall nesespraydoser satt: 50
Antall dager til sprøytestart: 4

Øyeblikksbilde:

Hormonell kvinne iført slitt olabukse og en utvaska fleecegenser sitter foran dataen. Hennes hår er ikke børsta på to dager, og er satt opp i en uhyggelig hestehale som dessuten henger på halv tolv. Ja, hun har klart å dusje, men hun har ikke klart å verken pusse tenna eller vaske seg i ansiktet – langt mindre å påføre seg selv noe som ligner sminke. Isteden har hun på seg noen lesebriller som skulle ha vært pussa dersom hun bare hadde sett noen hensikt med å pusse dem en eneste gang til – de blir jo faen ikke reine allikevel. So what’s the point?

Nede i stua står gårsdagens middagstallerkner fortsatt på stuebordet, med matrester og det hele. Den eneste positive attributt ved hele 1. etg i dag, er at rommene matcher. Kjøkkenet bærer nemlig også preg av en fordums middagsservering (på tross av iherdig innsats for å få det ryddig og reint), og både soverom og bad flyter over av klesvaskoverforsvømmelse. Det er heller ikke fyrt opp i ovnen. Det er forsøkt fyrt opp i ovnen to ganger. Men det er altså ikke fyrt opp i ovnen. Den helvetes, konspiratoriske veden har fått for seg at den skal berge livet i dag. Hun vil bare at den skal dø. Langsomt, seigt, pinefullt. Nå. Det ville vært fint om gubben hennes kom hjem og ordnet opp i ting. Men det er best for alle parter at han fortsatt er på jobb.

Så da sitter hun her, foran dataen, i kryssilden. På høyre side av henne ligger en engelsk ordbok og The Norton Anthology of American Literature og skuler stygt på henne. På den venstre siden ligger en stor kladdebok inneholdende notater fra x antall forelesninger og er like lite sympatisk. Det er mid-termeksamen om en uke. Men det vil hun ikke tenke på.

I dag vil hun nemlig bare tenke på to ting:

1. Det kan være at det kommer fine ting i posten i dag.

2. Det kan være at hun endelig skal få lov til å bli mamma.

Den siste tanken holdes hardt og godt fast i sinnet hennes akkurat nå. Og hun kan, hvis hun lukker øynene, kjenne den lille, varme ungen sin på brystkassa. Hun kan kjenne duften av baby fra halsgropa. Hun kan høre sitt barns latter. Hun kan kjenne en bitteliten hånd gripe rundt fingeren hennes og holde den fast.

Og det er det som gjør alt dette verdt det.

Tross alt.