Skjebnen ville det slik at jeg skulle få den ultimate kjærlighetssorgfilmen i postkassa mi rett før selveste Valentines. Kvelden i går ble derfor tilbrakt delvis i armkroken til kjæresten min, og delvis fullstendig oppløst i tårer over verdens urettferdighet. Jeg vet ikke hva det er med denne filmen, men noe er det i alle fall. Det er nemlig svært få andre historier som gjør meg like trist.

Det har lykkes meg å finne et lite videoklipp av det mest avgjørende øyeblikk i denne vakkertriste musikalen. Så, mine damer og herrer: Jeg gir dere herved The Umbrellas of Cherbourg (Les Parapluies de Cherbourg) fra 1964.

Watch it and weep. That’s what I always do.