Enkelte mennesker er innrettet sånn at de lærer av sine feil. Jeg er åpenbart ikke en av dem. Av og til befinner jeg meg nemlig i den situasjonen at jeg må stille spørsmålstegn ved egen intelligens. Som nå.

I går var det nemlig lørdag igjen. Fulle av forventninger og forhåpninger tuslet meg og min kjære ut på Rema for å kjøpe lørdagsgodtet, etter å ha vært Sunne og Flinke i mange, mange dager. Jeg hadde, etter lange forhandlinger med meg selv, innvilget mitt legeme det det likte best av slike utskeielser: paprikabamser og en halvliter cola. Og en sjokolade på toppen. Hobby. Min kjære hadde også gitt seg selv lov til å kjøpe seg noe snacks, og vi gledet oss som unger på juleaften formiddag til å åpne herlighetene og riktig fråtse i dem.

Dette skulle nemlig vi unne oss.

Men jommen sa jeg smør/fett/sukker. Jeg spiste Hobbyen min så sakte jeg bare kunne for å få den til å vare så lenge som overhode mulig. De to-tre første bitene var gode. Resten var slitsomme. Jeg kan ikke huske at den var så kraftig på smak – den som noen gang har spist en altfor søt eggedosis vil kanskje kunne sette seg inn i smaksopplevelsen. Det var med andre ord ingen umiddelbar suksess, og verre skulle det bli. «Det er godt jeg har bamsene!», tenkte jeg og åpna posen. Tok en bit – og la posen ned igjen. De gode, nydelige bamsene mine smakte rett og slett sprøstekt plastikk med litt krydder på. Og colaen… La meg si det sånn at den Atkinsreklama med hun som drikker sukker vet hva den snakker om.

Jeg var smart nok til å legge vekk bamsene, men ikke så smart at jeg lot være å drikke opp colaen. Resultatet var et stk hyperaktivt kvinnemenneske som ikke fikk sove før hun gikk inn for koffein- og blodsukkerkræsj i ett-tida. Konsekvensen av dette er et stk kvinnemenneske som ikke har fått den søvnen hun trenger, og som derfor nettopp har våkna med hodepine og grinete humør på topp. Det verste er at dette ikke er en engangsforeteelse. Det samme skjedde nemlig forrige lørdag.

Det er her min store tvil på egen intelligens kommer inn i bildet. Dette har jeg nemlig unnet meg. Dette mente jeg bestemt at jeg har fortjent.

La oss nå for sikkerhets skyld se på definisjonen av begrepene «å unne» og «å fortjene», hentet fra bokmålsordboka.

  • unne unte, unt (norr unna ‘elske, unne’) la få el. oppnå med glede framgangen var henne vel unt / refl: u- seg litt luksus
  • fortje’ne v2 (av II for-, etter lty) være verdig gjøre seg fortjent til / f- ros, straff / få lønn som fortjent ofte om straff e l / hun, saken f-r en bedre skjebne / boka f-r å bli lest / dette hadde hun ikke fortjent! / seieren var fortjent

Jeg har altså oppnådd hodepine med glede, og jeg har unnet meg luksusen av en dårlig søndag. Glimrende. For ikke å snakke om hvilken luksus det er å kunne unne seg selv flere kilo enn man allerede har for mange av, og alle de andre helsemessige gevinstene slike aktiviteter fører med seg. Man kan dog selvsagt hevde at det i aller høyeste grad er fortjent, om enn i et helt annet fortegn enn det jeg i utgangspunktet hadde i tankene.

For jeg er da visserligen ingen masochist. Jeg finner ingen umiddelbar glede i å mishandle min egen kropp, og selvbildet mitt er heller ikke så dårlig at jeg mener at kroppen min burde avstraffes på ukentlig (hvis ikke daglig) basis. Men jeg har gjort det likevel, gjennom alle festlige anledninger jeg har opplevd fra jeg var lita. Fordi noen har hatt bursdag. Fordi det har vært høytid. Fordi det har vært lørdag, fordi jeg har synes synd på meg selv. Fordi jeg har misforstått totalt. Eller snarere: fordi noen må ha lært meg det på et tidlig tidspunkt i livet.

Jeg er ingen stor fan av å skylde alt på foreldrene, men i dette tilfellet tror jeg nok at det ikke finnes noen vei utenom. Det er fra dem man lærer hva som er hva her i livet. Det er gjennom deres holdninger, bevisste eller ubevisste, at barnet utvikler sine. De er rollemodellene som barnet bruker når de selv skal definere sånn eller slik. Det er dem barnet ser opp til å for å finne faciten på livets merkverdigheter, på godt og vondt.

Hvis mamma griner på nesa og omtrent brekker seg når hun spiser brokkoli, hvordan skal hun da overbevise poden om at dette er bra?

Hvis pappa gleder seg hemningsløst til det er lørdag og til godteriet kommer på bordet, hva er det egentlig han forteller sine barn?

Hva hvis det hadde vært omvendt? Hva hvis man viste barna at man gledet seg til all den gode frukten skulle serveres, og fortalte barna at «Dette skal vi unne oss fordi det gjør så veldig mye godt for kroppen vår – og det har den jommen fortjent!»?

Da jeg var lita, så venninnene på meg med rare blikk da jeg fortalte dem hva vi pleide å kose oss med på lørdagskvelden. Vi lagde nemlig salat. Det var vi ungene som bestemte at vi hadde lyst på det etter at vi kjøpte det på gatekjøkkenet en gang, og min kloke mor bestemte seg for å prøve det ut bare for morro skyld. Hun lot oss spise så mye skinkesalat med ost og dressing som vi bare ville hver eneste lørdag etter det – og i mange år var dette ukas store høydepunkt for oss. Vi savna aldri pizzaen, og det var rett og slett ikke helg for noen av oss hvis vi av en eller annen grunn ikke fikk lørdagssalaten vår.

Hva hvis mamma hadde motsatt seg forslaget, og heller fortsatt å lage pizza? Ville jeg vært like glad i frukt og grønt som jeg er i dag, hvis hun ikke hadde vist meg hvordan?

Jeg tror ikke det.

Det er på tide å hente frem barndommens lærdom igjen, og omsette den til praksis i mitt voksne liv. Neste lørdag skal jeg derfor unne meg så mye frisk frukt og grønn snacks jeg bare vil, og det hele skal skylles ned med Farris og assortert, nypresset juice fra Brämhults. Jeg tror faktisk jeg skal lage meg en aldri så liten grønn og frisk salat også, når jeg tenker meg om.

For det er det jeg har fortjent.