Jeg tror det er viktig å rydde opp i ting en gang innimellom. Få ut gammel drit og rot som bare ligger i veien for en, sette vinduer og dører på vidt gap og lufte ut gammel, innestengt luft, og la vinden bære med seg friskt og nytt oksygen inn. Reingjøre gulvet så man kan sette seg ned hvor man vil uten å bekymre seg over å skitne seg til, og pusse vinduene så man kan se utsiden klart igjen.

Det er jeg i ferd med å gjøre, nå som jeg forbereder meg på vårt aller første prøverørforsøk. Da er det nemlig viktig at alt ligger best mulig til rette. Jeg har tidligere nevnt at jeg skal få orden på huset innen jeg nedreguleres inn i overgangsalderaggresjon og at jeg kjøpte meg brennesle-te for å rense kroppen også.

Det jeg ikke tenkte over akkurat da, var at det kanskje kan lønne seg å foreta en aldri så liten mental storrengjøring i tillegg.

Man kan kanskje tenke på det som å rydde i klesskapet. Vanligvis har man en ganske så god oversikt over hva som befinner seg i det, siden man bruker det mer eller mindre bevisst hver eneste dag. Du vet hvor du finner det du trenger, og du har mer eller mindre orden på alt. Tror du. Denne oppfatningen blir nemlig ofte litt moderert hvis du bare graver langt nok bak i hyllene. Plutselig finner du nemlig plagg du ikke har brukt på 10 år, og som du helt hadde glemt at du hadde liggende. Sannsynligheten for at det fortsatt passer, er omvendt proporsjonal med de siste årenes vektkurve. Det er da du skjønner at det er på tide med en liten opprydding.

Sånn er det med psyken og sinnet også. Plutselig kan det dukke opp ting du trodde du hadde glemt, og kanskje viser det seg tilogmed at det påvirker deg på en eller annen måte den dag i dag. Kanskje du ikke liker det. Da kan du finne frem den mentale søpleposen med en gang (med mindre du har så mange av dem at du trenger å leie inn et renovasjons- og rengjøringsbyrå til å hjelpe deg).

Den prosessen jeg er midt inne i nå, er ganske enkel. Eller, enkel er vel kanskje ikke det rette ordet. Den er forholdsvis enkel i teorien, men kan likevel være ganske vanskelig når teori skal omsettes i praksis. Den er like fullt verdt det, dog. Det kan være litt tøft når det pågår, men man kommer ut igjen på andre sida med et mye lettere hjerte.

Min utrenselsesprosedyre har to trinn:

Det første jeg har gjort, er å lokalisere verstingflekkene i tid og sted. Dette er de situasjonene eller hendelsene du umiddelbart fester deg ved når du later som om du ser livet ditt passere i revy. Tingene du vet gjorde forferdelig vondt, og som du av en eller annen grunn ikke klarte å få en verdig avslutning på der og da. Disse tar du frem, en etter en. Dette kan ta lang tid. Det skal ta lang tid, for du bør ikke gå videre til neste ting på lista hvis du ikke er ferdig med den forrige. Sørg for at du er alene. Gå inn i situasjonen igjen, og se den for deg så klart du kan. Bruk alle sanser. Se for deg fargene og tingene. Hør lydene. Føl inntrykkene. Opplev duftene. Gjør det så virkelig som mulig. Og så lar du deg selv gjenoppleve alle følelsene dine, slik de var den gangen. Bruk litt tid på å bearbeide og på å finne frem til en passende avslutning. Kanskje du vil skrive et brev. Kanskje du bare vil skrive det ned som det var. Kanskje en tegning. Det er bare du som vet hva som er riktig for deg. Gjør det.

Jeg gjorde dette med en av verstingopplevelsene mine for noen netter siden. Skriving har alltid vært et godt redskap for meg. Jeg åpnet for alle inntrykk da jeg skrev det, og jeg gråt så tårene spruta og snørra rant. Innen jeg var ferdig med å skrive innlegget var jeg helt rolig. Ofte kan det være nok å få satt ord på ting og få skrevet dem ned, fordi det i seg selv kan tilføre nytt perspektiv på hendelsen eller endre din oppfatning av hele situasjonen. I dette tilfellet var det ikke det for meg. Jeg fikk aldri tatt noe farvel, og 10-åringens hjerte kapslet det bare inn. Helbredelsen har starta, men jeg har enda ikke helt klart for meg hvordan jeg skal få en avslutning på det. Det jeg vet, er at det blir en symbolsk handling av noe slag i nær fremtid. Noe som passer. Noe som kjennes riktig.

Så. Det andre jeg skal gjøre når jeg kommer så langt, er å rense ut de generelle negative tankene som dukker opp fra tid til annen. Du vet, det småkjatteret som hjernen konstant produserer og som ikke alltid er like rosenrødt. De negative tankene gjør stort sett ikke annet enn ugangn, og man kan like gjerne forsøke å luke dem vekk noen ganger så de ikke gror helt ut av kontroll og skaper en jungel i hodet ditt. Teknikken jeg har tenkt å bruke til det, er en enkel og grei visualiseringsteknikk: Jeg har rett og slett tenkt å se for meg at jeg blåser tanken inn i en tyggegummiboble når den dukker opp, og at jeg så blåser den avgårde med vinden slik at den forsvinner ut av mitt synsfelt. Borte vekk med seg.

Det er lenge siden jeg har syslet med slike ting nå, men jeg merker og vet av erfaring at det er veldig sunt for meg. Jeg tror det blir veldig bra for babyen min også, å komme til en mest mulig harmonisk mors kropp. Jeg regner nemlig med at det fort kan bli stressende nok å bli prøverørt med, og da vil jeg stille med så tom bagasjetralle som overhodet mulig.

Parallelt med dette pågår det også en fysisk utrensning som merkes forholdsvis godt av meg (og forhåpentligvis ikke like godt av mine omgivelser). Homeopaten min var nemlig helt med på mine teorier om utrensning, så hun har gitt meg medorrhinum i første omgang (siden jeg har hatt klamydia) og sulphur til neste runde når den første er ferdig med å jobbe i kroppen min. Og det gjør den. Akkurat nå må jeg dusje to ganger om dagen, fordi armhulene til stadighet dufter behagelig av svett løk, til tross fra iherdige motargumenter fra deodoranten min. Utrensning pågår, med andre ord. Hvem vet, kanskje dette har satt i gang den mentale prosessen også, og at dette er den egentlige grunnen til at jeg sitter her og skriver nå? Ikke at det egentlig spiller så stor rolle, men det er en tanke.

Rent husarbeidsmessig ligger jeg også godt an, kjenner jeg. Klesvasken er fullstendig ajour, noen kilo med søppel har forlatt bygningen, huset er generelt ryddig og det mangler ikke så mye på at det er strøkent her nå. Jeg har også klart å kvitte meg med noen kilo daufett fra mitt jordiske legeme, og jeg kan til min store forskrekkelse konstatere at yndlingsbuksa mi slett ikke sitter så godt som den gjorde for en måned siden. Jeg trøster meg dog med tanken på at den vil gjøre seg svært godt som mammabukse om noen måneder.

Snart har jeg nemlig kvittet meg med den mentale og fysiske søpla, og isteden gitt plassen til et vakkert, lite spebarn.

For et bytte det vil være!