I serien ”Violent Dream renser ut fysisk og psykisk gugge for å forberede seg på å bli gravid” har vi nå kommet frem til den delen hvor hun foretar en aldri så liten oppsummering av sin korte, men samtidig altfor lange barnehagekarriere. Det er spesielt lagt merke til det psykiske miljøet i barnehagene, da dette påvirker både barn og voksne mer enn noe annet. Navn og kronologisk rekkefølge er endret for å beskytte både barnehager og personer. Leseren bes huske at denne oppsummeringen spenner over en periode på 15 år og utspiller seg i fire forskjellige kommuner, slik at det ikke er mulig å si hvilken barnehage som tilsvarer hvem i det virkelige liv. Noen av barnehagene er også utelatt, fordi det ikke er grunnlag nok til å komme med en konkret uttalelse verken den ene eller andre veien.

Historien starter da Violent Dream er 16 år gammel. Hun er skolelei og vantrives forferdelig på gymnaset. Det blir gjerne sånn når man følger alle andre og gjør som de gjør uten å tenke selv. Hennes foreldre gir derfor henne tillatelse til å slutte på skolen mot at hun får seg en jobb mens hun venter på å komme inn et annet sted neste høst.

Få uker senere er hun dagmamma for to små jenter på henholdsvis 2 år og 9 måneder. Jentene har hun fra påske til sommerferien, og hun lærer mye av dette. Hun stortrives! I en alder av 16 år bestemmer hun seg derfor for hva hun vil drive med resten av livet: Hun skal nemlig jobbe med barn, og hun søker seg dermed inn på grunnkurs helse/miljø, og tar VK1 barnepleie året etter.

Hun forelsker seg der i pedagogikk, psykologi og læren om barns utvikling. Hun elsker å planlegge aktiviteter for barn. Hun gleder seg voldsomt til å komme ut i jobb hvor hun kan ha daglig kontakt med barna, lese bøker for dem, følge med på deres utvikling og ikke minst lære mer om sitt nyoppdagede fagfelt. Spesielt ønsker hun å jobbe med de minste, de som trenger hennes omsorg mest. Noen år senere utdanner hun seg også som førskolelærer.

 

Det som nå følger, er en oppsummering av barnehager jeg arbeidet i. Den kronologiske rekkefølgen er endret, slik at det skal bli minst mulig gjenkjennelig for leserne.

 

Det Evige Kaos Barnehage

I denne barnehagen var det meste fullkomment uforutsigbart. Hendelser som sitter best i hukommelsen er den gangen vi var ute med barna og måtte lukke alle dørene inn slik at barna ikke skulle høre det som foregikk inne – det var nemlig så altfor, altfor lett å få med seg at det der befant seg to rasende mennesker som virkelig ikke kunne fordra hverandre. Den ene var eieren. Den andre var førskolelæreren. Dette pågikk over lang tid, og endte med at sistnevnte sa opp.

Av andre ting kan nevnes lønninger som aldri kom når de skulle, julepynten som ikke kom før i sommerferien (!) og assistenter som måtte forsøke å dekke over styrerens løgner til foreldrene. For selv om hun sa hun hadde sendt dem ting i posten, var det slett ikke alltid tilfellet. Det var dog ikke hun som møtte foreldrene i garderoben hver dag.

Stemningen var gjerne deretter.

 

Personalkonflikten Barnehage

Denne var virkelig en perle. Mitt første inntrykk av denne barnehagen innebar et møte med fagforeninga innen den første måneden var omme. Assistentene hadde nemlig klaget inn en førskolelærer, og jeg kom inn midt oppe i en kjempeoppvask. Fagforeninga mente dog at dette var en intern sak, og valgte å ikke blande seg. Det ble med andre ord ikke stor forbedring. Hun ble sågar styrer noen år senere.

Ting jeg husker spesielt godt fra denne barnehagen, er så mange at de gjør seg best i punkter:

  • Førskolelæreren (tidligere nevnte) som tvangsfôret en treåring til hun kastet opp
  • Styreren som kalte assistentene inn på teppet for den minste ting:
    • En kollega som ble kalt inn på kontoret neste dag fordi hun var i ferd med å ta med seg brusflaska hjem etter et personalmøte. Hun kommenterte nemlig at hun ”kunne jo bare ha lagt ei krone i kassa hvis jeg hadde tatt den med hjem?”. Slik frekkhet ble ikke akseptert, og det ventet henne en irettesetting dagen etter.
    • Meg selv, som ble tatt på fersken i å kjøpe kinamat da jeg var syk. Å bli observert i byen når man var sykemeldt var heller ikke akseptert. Selv ikke om man var sulten og nærmeste matbutikk faktisk lå i byen. Dette møtet endte med henvisning til bedriftslege og psykolog, siden man åpenbart hadde spiseproblemer.
    • En kollega som fikk ultimatum med å oppgi grunnen til sykemeldingene eller å miste jobben – vi andre som visste grunnen, var forferdet over dette presset på henne. Hun ble nemlig skambanket av kjæresten sin fra tid til annen, og hadde ikke noe stort behov for å fortelle styrer om det.
  • En mannlig kollega som sterkt vurderte å anmelde styrer for seksuell trakassering på arbeidsplassen (med god grunn). Han gjorde siden så godt han bare kunne for å få sparken (så han kunne dra derfra og ikke miste retten til arbeidsledighetspenger), og lykkes til slutt med det.
  • En kollega som endte opp i en angstterapigruppe etter endt arbeidsforhold på dette stedet – man kan nemlig bli paranoid av mindre.
  • Assistenten som regelrett angrep førskolelærer (tidligere nevnte igjen) på midtrommet i et raserianfall.

Denne barnehagen lærte meg at det faktisk går an å gjøre seg selv så syk på en eneste natt at man ikke trenger å gå på jobb på mange dager, men at det er fryktelig vanskelig å forsøke å brekke sin egen arm med den samme hensikt.

Jeg feiret med champagne den dagen jeg slutta.

 

Rivaliseringen Familiebarnehage, underlagt Den Svake Ledelses Barnehage

Det er virkelig ikke mulig å være vikar i familiebarnehage når man er vikar for eieren og det ikke er andre ansatte i enheten. Damen var inne i barnehagen (adskilt fra huset hennes) etter at jeg hadde gått hjem, og gikk systematisk til verks for å sabotere arbeidet mitt. Jeg førte logg i en kladdebok. Disse arkene rev hun ut og ødela i ren sjalusi. For eksempel. Hun skulle rett og slett ikke ha meg der – til tross for at hun aldri hadde møtt meg før.

Styreren var klar over dette, men gjorde ingenting. Jeg fikk dog blomster da jeg slutta, og en beklagelse for at ting ble som de ble. Etter dette sverget jeg på å aldri jobbe i barnehage igjen, og var borte en lang stund mens jeg gjorde andre ting.

 

Himmelrik Barnehage

I denne barnehagen var det virkelig god stemning, og jeg trivdes forferdelig godt der. Den har en utvidet kristen formålsparagraf, og ledes av en kvinne som på en eller annen måte klarer å kombinere liv og lære og samtidig er i stand til å integrere dette på en god måte i det daglige arbeidet med ungene. Jeg er ikke kristen selv, men dette er det bare å ta av seg hatten for. Her har både barn og voksne det godt.

Ironisk nok er denne barnehagen truet med nedleggelse hvert eneste år grunnet elendig økonomi, og foreldrene må dermed leve med uvissheten om hvor lenge de har barnehageplassen. Det tærer på, men personalet jobber videre i håp og tro. All ære til dem for det.

 

Ulykken Barnehage

Denne barnehagens største problem var sikkerheten og det faktum at de ansatte heller ville sitte på kjøkkenet og lese avisa og drikke kaffe enn å faktisk være på jobb sammen med barna. Dette resulterte i at ungene skadet seg ofte, både ute og inne (to forskjellige barn til henholdsvis sykehus og tannlege på under to måneder er ingen vakker statistikk), og at andre uheldige situasjoner oppstod:

En dag skulle jeg ha samlingsstund, og jeg, en stakkars vikar, var alene med 18 barn (hvilket jeg ofte var). Jeg leste Albert Åberg, den boka hvor Albert trøster en gutt som har falt og slått seg. Og da faller bomben ned i mitt vikarfang. En treåring begynner plutselig å fortelle oss detaljene fra dødskræsjet som drepte storebror noen få måneder tidligere. Barnet fortalte om bilen han kjørte. Om kameraten hans, som også ble drept. Om luftambulansen, og om storebroren som døde på vei til sykehuset. Om sorgen. Jeg kan fortsatt høre den lille, triste stemmen si: «Det vaj ikke mojjo, det…».

Det var ingen tilstede som faktisk kjente disse barna godt nok, og jeg måtte derfor takle situasjonen på egenhånd uten å ha fått innsikt i hvordan personalet har blitt enige om å håndtere denne tragiske dødsulykken.

Hvor pedagogen var? På kontoret. Jeg kan bare huske å ha sett henne sammen med barna en gang. Det var ved en foreldretilstelning.

Det skal dog sies til barnehagens forsvar at det sikkert var en grunn til at de trengte meg på jobb den tida jeg var der. Men så igjen: sykefravær er en hverdagsrealitet i barnehagelivet, og det er derfor ingen unnskyldning.

Jeg trivdes for så vidt ganske godt i denne barnehagen, til tross for disse åpenbare manglene. Stemningen var generelt sett god – den blir gjerne det over en kaffekopp. Men jeg ville ikke sendt mitt barn hit.

 

Baktalingen Barnehage

Mitt første møte med denne barnehagen var en sliten, middelaldrende assistent som fortalte meg rett ut hvor drittlei hun var. Dette var stort sett den eneste voksenkontakten jeg fikk mens jeg var der, fordi ingen engang gadd å si hei. Her ble jeg ikke en dag lenger enn jeg måtte.

Og det var ikke bare meg. For et par år siden trakk denne barnehagen seg fra lista som øvingsbarnehager på førskoleutdanninga, fordi de mange, misfornøyde studentene som hadde vært i praksis her hadde begynt å advare neste årskull. Baksnakking, utfrysing og elendig arbeidsmiljø var tema som gikk igjen over hele linja – og da kan de ha så gode pedagogiske aktiviteter de bare vil for meg.

 

Pågangsmotet Barnehage

Denne barnehagens eneste negative ting var at det ikke var fast stilling til meg der. Da tida mi der var ferdig, var jeg nemlig oppløst i tårer innen jeg kom frem til parkeringsplassen. Og jeg gråt nesten av glede da jeg ble ringt etter noen måneder senere og tilbudt mer jobb!

Det spesielle med denne barnehagen, er at den i utgangspunktet var et av de mest beryktede arbeidsstedene grunnet et elendig arbeidsmiljø. Styreren her ble faktisk håndplukket og overflyttet hit kun med tanke på å løse opp i flokene – og det har hun klart så til gangs! Barnehagen kjennetegnes nemlig av arbeidsglede, ekte omsorg både for barn og voksne, frihet til å sette grenser og skape sin egen ”greie”, samt humor, trygghet og gode pedagogiske aktiviteter sammen med barna. Jeg tror neppe det kunne blitt stort bedre.

 

Klasseskillet Barnehage

Mitt hovedinntrykk er at dette er en kaksebarnehage, hvor de fleste barna kommer i ny Mercedes. Resten har fått plass gjennom barnevernet som har kjøpt noen plasser. Det er så altfor lett å se forskjell på hvem som er fra hvilken bakgrunn, og klasseskillet er et reelt problem akkurat her.

Jeg var her dog ikke lenge nok til å kunne uttale meg noe videre.

 

Resignasjonen Barnehage

Jevnt over en god barnehage, skjønt den er preget av oppgitthet over et meget tungrodd system og planer som aldri blir noe av fordi ting skjærer seg og fordi det er umulig å skaffe ressursene som trengs. Her møtte jeg en førskolelærer som hadde lært på den harde måten, og som advarte meg mot å være for idealistisk og å ha for mange drømmer i jobbsammenheng. Og hun visste hva hun snakket om.

Personalet står dog sammen mot hindringene og gjør det beste utav det, og problemene har så vidt jeg kan se aldri gått ut over barnas psykiske miljø. Det skal de ha ros for, for jeg vet de hadde sitt å stri med.

 

Psykisk Terror Barnehage

Jeg har spart den verste til sist i mitt lille tilbakeblikk, og spørsmålet jeg stiller meg selv akkurat nå, er ”hvor skal jeg begynne?”.

Denne barnehagen består blant annet av følgende elementer:

 

  • Et stk nyutdannet ”førskolelærer” uten eksamen som ikke akkurat hopper av fryd over å måtte dele stillingen sin med en ”rival”, og som gjør det hun kan for å sverte nykommeren og heve seg selv:
    • baktaling på pedagogmøtene
    • detaljstyring av dimensjoner (”Du glemte å vaske bak lekekassa!”,»Hvorfor sitter du der, ser du ikke at det snart kommer noen inn døra?»)
    • en eksepsjonell bruk av mobbing på arbeidsplassen
  • Bevisst brudd på tariffen ved konsekvent bruk av kalkulert overtid på en av avdelingene – tidligvakta kan nemlig ikke la seinvakta være igjen med mer enn fire barn, og hun må derfor bli igjen til tilstrekkelig mange barn er hentet. Dette kan ta tid, og er mer regelen enn unntaket. Mellomvakta eksisterer nemlig ikke. Glem å rekke banken, det skjer ikke før du er sykemeldt.
  • Assistenten som hadde krav på overtidsbetaling på grunn av dette, fikk det ikke. Hun fikk isteden en lang liste med avspasering hun aldri fikk ta ut på grunn av underbemanningen.
  • Lovpålagte brannøvelser som aldri ble tatt, og påbud om å skrive under på falske rapporter slik at det likevel skulle se bra ut i permen i tilfelle tilsyn.
  • En ledelse som kommer med trusler angående din arbeidssituasjon («Nå har det vært mye med deg i det siste – bare så du vet hvordan du ligger an!») og slenger på røret når du ringer og er syk.
  • En ledelse som sier til deg at du har ledelsens støtte hvis du kommer opp i konflikt, men som ikke innfrir når konflikten først oppstår.
  • En ledelse som også lover deg fast, 100 % stilling på en gitt dato – men som trekker det tilbake fordi du blir syk rett før.
  • Et vikarbudsjett som er overskredet med 60 000 kroner halvveis i barnehageåret. Man må klare seg uten vikar frem til den syke har vært borte i 16 dager, og rett og slett være litt ekstra underbemannet frem til da.
  • Et så overarbeidet og stresset personale at man faktisk får kjeft for å ha et barn på fanget (og det hørte med til sjeldenhetene at man så slikt). Det at dette barnet akkurat da satt og snakket om at hun var redd for å dø, spilte visst ingen rolle. Oppvasken måtte nemlig ryddes. Nå.
  • Et uendelig mangfold av kontrabeskjeder. Bare det å få hengt opp en utstillingsplate på veggen ble en gang en prosedyre som varte flere dager før den til slutt ble avbrutt. Først fikk jeg lov. Så jeg skrudde den ned fra der den var, kjørte den til barnehagen og bar den inn. Dagen etter spør jeg om redskap til å få den opp. Det skal jeg få. I morgen. Dagen etter der hadde ledelsen ombestemt seg, fordi de ikke ville ha en hvit flekk på veggen etterpå. Men jeg kunne tape opp papp der.
  • En ledelse som faktisk ler deg opp i ansiktet når du leverer en skriftlig klage til arbeidsmiljøutvalget.
  • Barn som sitter midt på gulvet og gråter med hendene foran ørene fordi det var altfor mange unger på et altfor lite område, med altfor få voksne til å aktivisere seg.

 

I den kommunen jeg bor i nå, har jeg også registrert at det pågår en større barnehagekonflikt. Seksjonssjefen for Kultur og Oppvekst er fratatt stillingen sin og omplassert internt i kommunen. Barnehagesjefen, hans kone, sitter nå i forhandlinger med Rådmannen, og hennes skjebne er ennå ikke avgjort. Det er ikke så veldig mange som håper på et godt utfall for hennes del.

Systemet fungerer rett og slett ikke i det hele tatt.

Jeg vet jeg er flink med barn. Utallige tilbakemeldinger fra både barn og foreldre gjennom alle disse årene forteller meg det, og jeg har fortsatt barn der ute som smiler og vinker til meg når jeg kjører forbi. Tilogmed i den sistnevnte barnehagen var det en gutt som i følge hans mor hadde smilt og sukket en kveld, før han sa: «Tenk om alle hadde vært som Violent Dream, a!» Dette var et av de barna jeg følte jeg hadde oppnådd minst kontakt med, og det varmet så utrolig å få høre akkurat dette akkurat da. Gudene skal vite at jeg trengte det.

Jeg vet at jeg har betydd veldig mye for mange av de barna jeg har hatt i de forskjellige barnehagene, og jeg har vært veldig, veldig glad i dem og satt umåtelig pris på den tida vi har hatt sammen.

Jeg kunne fyllt hele havet med tårer den dagen jeg bestemte meg for å legge opp.

Men det finnes grenser for hva man skal utsette seg for.

Også for en førskolelærer.