Da jeg startet denne bloggen en gang i tiden, var det verken for å gjøre flest mulig til lags eller for å skape mest mulig liv og røre rundt meg og mine tanker. Det var ikke for å få oppmerksomhet på noen måte, og det var heller ikke for å delta i en samfunnsdebatt.

Det var rett og slett for å ha et sted å gjøre av det som måtte rase rundt i hjernen min. For å ha et sted å utøve min yndlingshobby: å skrive.

Jeg bruker denne bloggen til å tenke. Til å uttrykke meg med. Til selvutvikling, og kanskje tilogmed til å kunne spore en viss fremgang hos meg selv – Prosjekt Baby skulle være et godt eksempel på dette. Det er bare å lese de tidligste innleggene og så se på hvor mye som har endret seg. Hvor mye jeg har endret meg. Egentlig er jeg ganske stolt av hvordan jeg har snudd det negative tankemønsteret over til noe positivt, og jeg er glad jeg har det dokumentert.

Men jeg kan ikke bruke bloggen på denne måten dersom jeg hele tiden må forklare og forsvare det jeg tenker og føler til hvem som helst som roter seg inn i kommentarfeltet mitt. Folk som mener at mine tanker er helt feil, eller som vil moderere dem på noen måte. Folk som av en eller annen grunn føler de må pirke på og stille spørsmålstegn ved det jeg føler. Folk som på en eller annen måte har fått for seg at de faktisk kan få meg til å endre oppfatning, eller som er selverklærte rettledere her i verden. Folk som krever at jeg bruker tid og energi på å svare dem.

Det blir på en måte som om de skulle spasert inn i stua mi og fortalt meg at jeg burde ha strøket gardinene før jeg hang dem opp, eller at duken burde hatt en annen nyanse slik at fargespekteret kunne komme bedre til sin rett.

De som kjenner meg i det virkelige liv, vet at jeg uten unntak går egne veier og bruker min egen dømmekraft som rettesnor. Jeg er også meget påpasselig med hva jeg åpner for av energier i livet mitt, klok av diverse skader gjennom et liv på kant med den allmenne folkemening.

Bloggen er intet unntak fra dette.

En ting er at man må tåle å bli ment noe om når man beveger seg i det åpne rom. En annen ting er å slippe alt av energier inn i livet sitt bare fordi «det er vanlig å gjøre det sånn» eller fordi «sånn er det å ha en blogg». Det er fullt mulig å velge selv hvordan man vil ha det, og det har jeg nå gjort. I praksis vil dette si at alle kommentarer nå godkjennes av meg før de publiseres. Det er nemlig et hav forskjell på en kommentar og på et debattinnlegg, og det er her jeg forsøker å sette grensa nå.

Hvis dere vil vite hva og hvordan jeg tenker, må dere gjerne lese i denne bloggen så mye dere vil.
Hvis dere vil mene noe om det eller ønsker å debattere det på noen måte, får dere gjøre det et annet sted.

Av valget mellom selvsensur og kommentarutsiling, er jeg ikke det minste usikker på hva som er riktig for meg å gjøre.

For jeg ofrer ikke tankefriheten på samfunnsdebattens alter.