Første gang jeg fikk oppleve hva Sorg er, var jeg 10 år gammel.

Jeg husker jeg kom tidlig hjem fra skolen den dagen. Klokka var vel sånn omtrent 14:00 da jeg kunne slenge fra meg skolesekken og sette meg godt til rette i stresslessen. På fanget hadde jeg min lille hund. Hun var en bichon frisé, var 2 år gammel og het Ami. Hun var mitt livs store skatt. Hver dag ønsket hun meg velkommen hjem fra skolen, og hver natt krøp hun tett inntil meg under dyna. Jeg pleide alltid å ligge i en krøll, og helt inni den gropa som var mellom magen min og låra mine lå hun. Alltid. Den siste tiden hadde hun dog blitt enda mere selskapssyk og hadde et enda større behov for å være inntil meg. Jeg kan huske jeg klaget til mamma over at det ble så varmt under dyna når hun lå så tett, og jeg kan huske at mamma svarte at jeg skulle være tålmodig. «Hun trenger deg, skjønner du vel» sa hun. Jeg gjorde det. Så jeg lot henne ligge der.

Jeg sørget for å kose og prate masse med henne ellers også. Som på denne tirsdagen i juni.

Jeg hørte pappas stemme i gangen. Han ropte på henne. I hånda hadde han det sølvfargede båndet hennes, og hun spratt ned av fanget mitt i en uendelig, yr glede over å skulle bli tatt med ut på tur. I hennes øyne kunne ikke verden bli bedre enn det. I mine øyne var dette den første, truende mørke skyen på min ellers så blå himmel. Pappa hadde aldri brydd seg om henne før.

Det siste jeg så av hunden min, var da de gikk ut av porten. Hun logret. Så opp på ham med logrende hale og et blikk som vitnet om en hjerteskjærende fryd og forventning over å få en tur i skogen sammen med pappa.

Timen som fulgte er en av de lengste timene i hele mitt liv. Jeg husker jeg gikk inn på rommet mitt og satt meg i senga. Jeg var redd. Livredd. Men jeg ville ikke tenke, så jeg satt meg ved pulten min isteden og tok frem en bok. Stompa går til teateret, het den. Den hadde rød omslagsperm. Det er rart hva man husker. Sånn satt jeg da jeg hørte pappa kom inn utgangsdøra. Alene.

Så stod han på rommet mitt. Jeg kommer aldri til å glemme hva han sa.

«Ami er ikke mer.»

Tårene jeg hadde kjempet så hardt for å holde tilbake fikk dermed fritt utløp, og jeg kastet meg over pulten i krampegråt. Mitt livs store skatt var borte for alltid. Tatt fra meg av han jeg stolte mest på i hele verden. Hele min tilværelse gikk i grus den dagen, og jeg gråt meg gjennom sommeren og store deler av høsten. Alt minnet meg om henne. Alt minnet meg om hva han hadde gjort. Alt var ødelagt. Mitt 10-årige hjerte var sønderknust og fullkomment utrøstelig, til tross for iherdige forsøk fra både mamma og pappa sin side.

De kjøpte en ny hund i august, og pappa var meget påpasselig med at jeg var den som skulle få velge cocker spaniel-valpen fra kullet, selv om mine to søstre også gledet seg til å få en ny valp. Jeg valgte en rød gutt. Teddy. Jeg ble glad i ham også. Men han kunne aldri erstatte Ami.

Jeg gråter når jeg skriver dette. Noen ting kommer man bare aldri helt over. Det er ikke ofte jeg tenker på henne lenger, men det hender jeg gjør det. Og selv om jeg kjenner grunnene til at de valgte å avlive henne, er det fortsatt deler av meg som kjemper i mot. En del av meg tror fortsatt hun ville vært lykkelig hvis hun bare fikk være sammen med meg. En del av meg nekter fortsatt å akseptere at jeg måtte miste henne.

Et sted langt, langt inni meg bor det fortsatt ei lita jente på 10 år.

Som nettopp har lært hva Sorg er.