Vet du hvor mange timer jeg har tilbrakt online de siste dagene?

Ikke jeg heller.

Men jeg vet at jeg ikke har fått gjort halvparten av det jeg hadde tenkt å gjøre, og at den skjermen jeg nå hviler mine blodskutte øyne på må ta mesteparten av skylda for det. Jeg kan ikke engang huske akkurat hva jeg har brukt denne tida på. Surfa rundt, selvsagt. Debattert et og annet på de forskjellige foraene jeg er medlem på. Sendt et par mer eller mindre meningsløse mailer, og blogga litt sånn nå og da. Det kan umulig ha vært verdt det, siden jeg ikke husker stort av det.

Tenk hvor strøkent huset hadde vært hvis jeg hadde klart å rive meg løs fra skjermen? Tenk hvor mange pensumbøker jeg kunne ha fått lest, og på hvor stort forsprang jeg kunne hatt når skolen begynner om en uke? Tenk på den kvalitetstiden jeg kunne tilbrakt sammen med min kjære (som forøvrig er like opphengt i sin skjerm, der et fotballspill flagrer forbi)?

Det er i det hele tatt ganske så skremmende, når man begynner å tenke på det.

For noen er dette mer enn skremmende. For dem er dette blodig alvor og direkte destruktivt. Internet Addiction Disorder er en diagnose som faktisk finnes, og som roter til ganske mange menneskers liv. De klarer ikke å logge seg av, trenger stadig mer tid online for å tilfredsstille behovet, og tenker hele tiden på hva som skjer online når de ikke er på nett. Det ødelegger nattesøvn, arbeidsevne og forhold, bare for å nevne noe. Det er slett ikke morsomt å være den som må gå og legge seg alene hver kveld fordi partneren «bare skal surfe litt til» eller «bare fullføre dette innlegget».

Jeg vet ikke om det er dit jeg er på vei. Men jeg vet at det er fryktelig mange ting jeg verdsetter veldig mye høyere enn internet her i livet, og at det er på tide at jeg får satt prioriteringene mine i riktig rekkefølge igjen. Det skjer ikke før jeg skrur av maskinen og setter begrensninger for eget nettbruk.

I morgen er det en ny dag.

Jeg har tenkt å leve den i RL.