Når håpet om å bli mamma har blitt tent på nytt, melder også tankene om livet videre seg. Den lille kommer nemlig ikke til å være liten for alltid, og foreldrene (som i oss) kommer til å måtte ta en del avgjørelser de neste årene. Hvilke klær som passer når (far kommer antagelig til å kle på strømpebukse i juli), hvilken mat som er sunn og når den håpefulle skal begynne å sove i sin egen seng – sånne små hverdagsting hvor vi har en reell valgmulighet. Men det er også større ting som vi må ta stilling til før eller seinere, for eksempel som hvor vi skal gjøre av vår lille pode når pappa skal på jobb og mamma skal på skolen. Det kan straks bli litt verre.

Jeg er utdannet førskolelærer. Dette har jeg tenkt mye på. Jeg har i tillegg flere år med barnehagejobbing på baken før jeg utdanna meg, og jeg har i alt vært innom 10-11 forskjellige barnehager i fire forskjellige kommuner, i kortere eller lengre perioder om gangen. Store og små barnehager, private og kommunale barnehager. Ingen av dem har vært like, og det har vært interessant å se hvordan forskjellige barnehager arbeider. Interessant, men også skremmende i noen tilfeller. Det er nemlig ikke alt som er like bra.

Jeg vet at foreldrene blir fortalt at så lenge det er en godkjent barnehage det er snakk om (og det er jo gjerne det), så er alt såre vel. Barna er omgitt av gode, voksne, ansvarlige fagfolk som dertil har en ren vandelsattest. Det kunne vel ikke blitt så veldig mye bedre enn dette?

Mitt svar på det er rett og slett et rungende «jo». Det kan faktisk bli betraktelig bedre enn det er i dag.

Jeg har nemlig fått se det ingen foreldre får se.

Jeg har sett en treåring blitt tvangsfôret til hun kastet opp. For å gjøre saken ennå verre, var dette et barn man hadde jobbet med i et år angående spiseproblematikk. Målet var å gjøre måltidssituasjonen til en positiv opplevelse. Personen som stod bak dette overgrepet (ja, jeg kaller det faktisk for et overgrep), var ingen tilfeldig vikarassistent plassert der av Aetat på dagsoppdrag. Vedkommende var førskolelærer med mange års erfaring, og som noen få år senere tiltrådde som barnehagestyrer. Foreldrene ble ikke informert om hva som hadde skjedd.

Jeg har sett barn sitte midt på gulvet og gråte med hendene foran ørene, fordi det ikke finnes et eneste rolig sted å gå til. Dette var ikke en tilfeldig hendelse, det skjedde hver dag i en periode. Jeg synes ikke dette er det minste rart. Faktisk kan støynivået i en gjennomsnittlig barnehage komme over 85dB, noe som er grensen for hva øret tåler, og barnehageansatte kommer på en god andreplass på Arbeidstilsynets liste over de yrkesgruppene som er mest utsatt for støy. Nå tar riktignok flere og flere barnehager konsekvensen og investerer i et lydøre til å ha på veggen, men dette er langtifra praksis hos flertallet.

I Sverige og Danmark har man kommet mye lenger enn i Norge. Undersøkelser fra begge landene dokumenterer hørselsskader hos både barn og ansatte i barnehager.

En dansk undersøkelse viser for eksempel at barn «bråker som tungindustri», og i Sverige har man dokumentert at hver fjerde ansatt og hvert sjette barn i skole og barnehage har nedsatt hørsel eller øresus. Lydkilden.

Det sier seg selv at 22 barn fordelt på tre små rom ikke akkurat lager meditativ musikk. Og det sier seg selv at barn er mer mottagelige for sanseinntrykk enn vi voksne er. Vi har lært å skru av. Det har ikke de yngste barna.

I noen barnehager har jeg sett en snillisme-policy. Kort og godt går dette ut på at foreldrene skal forlate barnehagen med en god følelse for barnet sitt. Vel og bra i teorien. I praksis betyr dette at dersom ditt barn har skambanket de andre barna, knust et vindu med viten og vilje eller gjort noe annet litt dumt, får du ikke vite om det før neste foreldresamtale. Om et halvt års tid. Hvis du har skrevet deg opp på lista. Alternativt kan du få høre om det av en illsint nabokone, hvis «offeret» er stor nok til å fortelle om det. Det har skjedd.

Jeg har også sett ansatte som har løyet foreldrene opp i ansiktet flere ganger enn jeg kan telle. Da fortrinnsvis når spørsmålet «hvordan har det gått i dag?» kommer opp, kanskje spesielt i forbindelse med innkjøring. Personalet er nemlig litt mer opptatt av å fremstå som Flinke noen ganger enn de er av å faktisk fortelle sannheten. Hvis din lille pode har grått i tre timer og lekt med en togbane i ti minutter, er det togbanen du får høre om. Kanskje «poden gråt litt akkurat med en gang du hadde dratt, men han roet seg fort og begynte å leke». Bli skeptisk hvis dette blir underbygget av et bilde i dokumentasjonens navn – og det eneste lekebildet du ser av ditt barn er nettopp med dette toget.

Bemanningen vs. sikkerhet. La meg ikke engang begynne. Jeg har allerede skrevet om dette, i blogposten En barnehagearbeiders verste mareritt.

Jeg har også opplevd å bli tvunget til å skrive under på en falsk rapport fra en brannøvelse vi aldri hadde hatt. Man er nemlig pålagt å ha minst en av dem i løpet av et år (anbefalt flere i en barnehage), men dette hadde rett og slett aldri blitt prioritert. Så ble det varslet HMS-kontroll, og papirene måtte fikses. For «det var jo ikke så nøye» siden vi allerede visste hvor vi skulle gå, og siden «det er så tungvint med alle de små». Blir det mindre tungvint den dagen det faktisk brenner og ungene blir livredde fordi de aldri har opplevd dette før?

Nei. Mitt barn skal ikke i barnehage. Ikke hvis jeg kan unngå det.

Mer lesestoff om støy for den interesserte:
Lydkilden
: Støyalarm i barnehagen
Arbeidstilsynet: Må det støye i barnehagen?
Arbeidstilsynet: Støy – koster deg mer enn hørselen din