Jeg må tilstå at jeg har fått et aldri så lite kultursjokk etter at jeg flyttet fra Helt Privat til WordPress i romjula. Der inne var vi en gjeng hobbybloggere, om man kan si det sånn. Man skrev det man hadde lyst til når man følte for det, og la igjen en kommentar eller to hvis det passet seg sånn. I det hele tatt et lite, koselig sted hvor man for det meste skrev for skrivegledens skyld. Så knakk serveren og man flyttet seg hit.

Her skriver man for å bli lest. Det finnes riktignok en hobbyblogger her og der, men takket være innretninger som Today’s hot blogs, Today’s hot posts, og Fastest growing blogs, er de ikke så lette å få øye på. Dette er nemlig elitebloggerenes domene. De som topper disse listene og som dermed er mest lest. De som mener noe. De som leser avisene. De som vil debattere Viktige Ting. Mange ganger minner dette mer om et diskusjonsforum enn en samling blogger, hvor kommentarfeltene blir flittig brukt til å ytre sine meninger om hva det nå måtte være.

Jeg skal være den første til å tilstå at det er lett å la seg rive med. Dette blogginnlegget, for eksempel, er inspirert av dette. Tidligere her lot jeg meg inspirere av Cathrine da jeg skrev mitt innlegg om BodyShop. Man leser noe, og finner så ut at et lite kommentarfelt rett og slett er for lite til å uttrykke hva man mener om ting. Så skriver man om det i sin egen blogg isteden. Og sånn sprer temaene seg. For noen dager siden registrerte jeg at det pågikk en homsedebatt. Nå går debatten om blogging i seg selv.

Misforstå meg rett. Det er flott å la seg inspirere til å skrive noe selv. Det er supert at hjernecellene finner stimulans og man kanskje ser ting på en litt annen måte etter å ha lest i noen annen sin blogg. Men det jeg virkelig ikke liker og som faktisk gir meg en kvalm følelse, er tanken på hvor mange som skriver det de tror vil gi dem høyest rangering eller flest hits.

Dette har fått meg til å ta en alvorlig runde med meg selv.

– Blir jeg glad når antall daglige hits når nye høyder eller om jeg havner på en liste?
– Selvfølgelig.

– Setter jeg pris på kommentarer?
– Definitivt. Men jeg ønsker ikke å starte en debatt hvor jeg må bruke tid på å forsvare mine meninger. Dem har jeg allerede gitt uttrykk for da jeg trykket «Publish».

– Er det dette som får meg til å skrive?
– Nei. På ingen måte.

Saken er at jeg trenger å skrive. Ellers skjer dette. Hvis det går for lang tid uten at jeg uttrykker meg gjennom det skrevne ord, da slutter nemlig hjernen min å fungere. Den puster inn når jeg leser noe, ser noe på TV eller blir utsatt for annen mental stimulans – og den puster ut når jeg skriver. Dessuten merker jeg at det noen ganger blir lettere å tenke og sortere tankene når jeg skriver.

Så enkelt er det.

Før jeg blogget, skrev jeg dagbok. Jeg har hatt dagbøker i mange former og farger – de fleste ligger i en eske på loftet til mamma. Noen av dem står i bokhylla mi. En av dem ligger på diskettform sammen med datarotet mitt. Og nå ligger en av dem på internet.

Jeg er på mange måter en veldig åpen person. Jeg mener det jeg mener, føler det jeg føler – og mener jeg har all verdens rett til å mene eller føle det når jeg mener eller føler det. Jeg står for alt jeg skriver, og har derfor ingen problemer med å la folk lese om det heller. Av og til er det en fordel, som ved Prosjekt Baby. Venner og familie har fått blogglinken min, slik at de til enhver tid kan logge seg på internet og få den siste oppdateringen på babyfronten uten å føle at de maser eller pirker på et sårt tema. Jeg gjør det ikke for å «selge» en tragisk og spennende historie og få et antall lesere i bytte.

Andre ganger er det selvsagt sånn at jeg blogger av mer ideologiske grunner. Da jeg for eksempel begynte å lete etter naturlig kosmetikk på nettet, var det svært få treff. Nå har jeg i alle fall bidratt til at det blir noen flere av dem. Det er viktig for meg. Jeg liker å ha en stemme og å kunne uttrykke meg gjennom et medium som dette. Det er dog langt fra dette til å blogge for oppmerksomhetens, potensielle leseres og rankingens skyld.

Selvsagt liker jeg å ha lesere, som alle andre bloggere gjør (hvis ikke, ville jeg jo ikke hatt en offentlig blogg). Hvis du liker det du leser, er jeg derfor glad for at du er her og kanskje kommer tilbake en annen gang. Hvis noe i mine innlegg får deg til å tenke på nye ting eller i andre baner, så er det glimrende og ingenting kunne ha gledet meg mer. Men hvis du bare rett og slett ikke liker det du leser her, da kan du gå vekk.

For jeg kan nemlig ikke huske at jeg meldte meg på noen popularitetskonkurranse da jeg flyttet bloggen min hit.