Pp20
CD15

Status: Første konsultasjon overstått!

Da har vi kommet hjem igjen fra Fertilitetsklinikken Sør, og jeg begynner så smått å komme meg etter dagens begivenheter. Hvem ville vel trodd man kunne bli så sliten av noe så enkelt? Men man vil vel ikke bedre ha det når man våkner av seg selv klokka 6 og bare er klar til å dra med en eneste gang – og spesielt mye bedre blir det jo heller ikke av at man i et anfall av nervøsitet ikke fikk sove før langt på natt. I går kveld var jeg nemlig helt aldeles overbevist om at vi ikke kom til å bli godkjent for prøverør, at noe skulle skjære seg i siste sekund og så videre. Men det gikk heldigvis bra. Det gjør jo som regel det.

Vi dro herfra i halv 11-tida på formiddagen siden vi måtte innom en fotoautomat først. Vi skulle nemlig ha med et passfoto av hver av oss, som de kunne ha i mappa si der nede. Det var det jo selvsagt ingen av oss som hadde fra før, og ingen av oss hadde tenkt så langt at vi kanskje kunne ha ordnet dette noen dager i forveien slik at alt var klart. Etter et par mer (hans) eller mindre (mine) vellykkede fotoshoots bar det straka vegen til Porsgrunn.

Vi ankom Fertilitetsklinikken i god tid. Min kjære vimset litt rundt i gangene en stund og mannet seg opp til å be pent om et glass og et rom med lås på, og leverte så et stk håndarbeid på glass til Lab. Så var det bare å vente. Og vente. Og vente. Ting tar tid her som på alle andre steder, skjønte vi. Omsider var det da vår tur, og vi ble vist inn på et kontor av en ung, mannlig lege. Først var det innhenting av opplysninger (og jeg måtte for kanskje tjuende gang forsøke å sette helsepersonell inn i min syklus’ uransakelige veier), og deretter bar det rett opp i gynekologstolen med en ung, mannlig lege og min mann som mer eller mindre ivrige tilskuere. Hurra.

Konklusjonen av disse opplysningene og undersøkelsene var som følger:

Antagelig er det en aldri så liten hormonubalanse i mitt legeme, ettersom eggløsningene er så uregelmessige (ingen bombe). Dessuten er det ikke usannsynlig at egglederne mine er skadet etter en klamydiainfeksjon for ti år siden. Vanligvis ville man jo forsøkt inseminasjon etter å ha forsøkt pergotime, men all den tid egget ikke vil nå frem til livmoren eller til sædcellen for den del, så er jo ikke det mest hensiktsmessige. Derfor: Vi går rett på prøverør!

Etter denne praten med legen ble vi sendt inn til en sykepleier, som igjen sendte oss opp på blodlaben for å sjekke at vi ikke hadde verken hepatitt C eller HIV. Det tok litt tid, men til slutt kom det en dame som tok de nødvendige blodprøvene av oss. Så kunne vi tusle ned igjen til sykepleieren vår igjen, som så tok oss gjennom behandlingen steg for steg. Den blir som følger:

Ved neste menstruasjon skal jeg ringe ned til dem. Da får jeg dato for ultralyd og uthenting av egg og så videre, og jeg skal starte på medisiner på dag 20. Dette er en nesespray som skal regulere ned mine egne hormoner, og dermed sette meg i en kunstig overgangsalder. Det kan jo bli spennende (og jaaaada, jeg hører dere nok: Stakkars mann!). Deretter vil jeg få en blødning, og så skal jeg i gang med å sette sprøyter på meg selv. Det er her ultralyden kommer inn i bildet – når eggene når en passe størrelse, skal jeg sette en eggløsningssprøyte og dra ned igjen for innhøsting 36 timer senere. Dette innebærer en gynekologstol, en lege, en helvetes lang nål og lokalbedøvelse, vival, paracet og morfin. Min kjære skal bidra med en orgasme. Jeg tror han får kjøre hjem.

Så tager man et stk skål, tilsetter det antall egg man har høstet, og strør så sædceller over. Oppbevares ved 37 grader over natten. Så blir det store spørsmålet hva våre representanter (les:  respektive celler) har klart å slå ihjel tiden med. Dersom eggene er befruktet og har delt seg som de skal, drar jeg ned igjen dagen etter det igjen og får ett av dem ført opp i livmor som ved en vanlig gynekologisk undersøkelse. Resterende egg blir lagt på frys.

Så er det bare å vente. 14 dager senere skal jeg ta en graviditetstest. Ved positivt utslag er alt såre vel og man kan begynne å strikke babytøy. Ved negativt utslag er det to muligheter, avhengig av hvordan ting har gått. Dersom jeg har egg på frys, vil to av dem settes inn neste gang. Da behøver jeg ikke gjennom hele medisineringen en gang til, og det regnes fortsatt som forsøk nr 1. Dersom jeg derimot ikke har egg på frys, gjentas hele prosedyren som forsøk nr 2. Sådan fortsetter det til våre 3 statsstøttede forsøk er brukt opp.

På kjøkkenbordet ligger nå en resept på medisiner til 1. forsøk. Den vil det koste oss 10 000 kroner å få løst ut, men jeg er ikke det minste i tvil om at det vil være verdt det. Barnet vårt kan nemlig ikke måles i penger. Dessuten vil Jens betale det som måtte gå over 15 000 kroner, og vi får dette refundert av Trygdekontoret når vi kommer så langt.

Så. Denne fremtidige rugeren venter nå på at neste syklus skal starte, forhåpentligvis rundt 22. januar. All tidligere erfaring tilsier dog at det kan ta betraktelig mye lenger tid enn dette, men dersom menstruasjonen ikke har kommet av seg selv innen 3. februar så kunne jeg ringe ned og få satt den i gang.

Tiden frem til da skal jeg bruke til å trene, meditere, spise riktig, sunt og godt, og skjemme bort kroppen min på alle tenkelige måter. Antagelig ringer jeg homeopaten og setter meg opp på nye timer igjen også, for å styrke systemet best mulig.

For dette kommer til å gå bra. Jeg føler det på meg.

Snart er jeg gravid.