Det er få timer igjen av det gamle året, og et nytt år står på trappene. Jeg blir alltid litt melankolsk ved slike anledninger, og føler en nærmest ubendig trang til å dissekere, evaluere og vurdere i det uendelige slik at jeg kan få en større forståelse av hva som gikk galt.

Eller, i det minste er det slik det alltid har vært. Før.

Jeg husker for eksempel en nyttårsaften jeg feiret sammen med min eks og hans venner, skjønt «feiret» er vel et noe malplassert ord. Rundt midnatt var stemningen nemlig småsuicidal. Kameraten min hadde rast sammen i gråt i armene til venninna mi, som selv vurderte å kaste seg utfor verandaen og gjøre ende på alt. Jeg, den evige dramaqueen, hadde nettopp blitt fratatt en altfor forlokkende, skarp kniv. Godt nyttår.

I kveld er heldigvis situasjonen en ganske annen. Kalkunen står i ovnen, og jeg og min kjære ser fram til en stille, rolig og god kveld alene foran peisen. Vi har det veldig godt sammen, og det har vært et strålende år for oss begge. Han har fått seg en ny og mye bedre betalt jobb (faktisk har han gått fra en 20% vikarstilling til en 100% fast sjefsstilling innen den samme bedriften), og jeg på min side har utviklet meg fra å være et langtidssykemeldt og sofaliggende vrak til å bli en student med toppkarakterer innen mitt drømmefelt. Jeg er stolt av det. Veldig stolt. Og takknemlig.

Dette året har lært meg mye.

Det har lært meg at man selv må ta ansvar for å skape sitt liv, uavhengig av hva etater og kontorer måtte mene.

Det har lært meg at man selv må ta ansvar for sin fysiske helse, sin psyke og sine tanker, og at det er mulig å snu noe negativt tilbake til noe positivt.

For et år siden var jeg som sagt langtidssykemeldt grunnet fibromyalgi uten utsikt til forbedring, og så meg nødt til å gi opp min karriere som førskolelærer etter lengre tids konflikter på arbeidsplassen grunnet mitt sykefravær. I løpet av året som gikk, jobbet jeg meg sakte, men sikkert gjennom ikke mindre enn fem saksbehandlere, og klarte til slutt å trumfe gjennom mitt livs ønskedrøm: å få studere språk og litteratur. Samtidig har jeg brukt tida på å lese om kosthold og på å trene, og har i tillegg sluttet å røyke.

Jeg er i dag så godt som frisk og symptomfri. Dette var en av mitt livs tøffeste konflikter, og den kunne virkelig ikke ha fått et bedre utfall enn dette. Igjen er jeg enerådende herskerinne over mitt eget liv og min egen skjebne. Den interesserte leser kan forøvrig dykke i arkivet og lese mer om min kamp mot systemet her og i andre innlegg i kategorien Karriere og utdanning.

Tillat meg å omskrive Julie Andrews’ replikk fra Sound of Music: «When the Lord closes a window, somewhere he tears down a wall».

Det er nemlig sånn det føles. Jeg er fri, og regner dette for å være en av mine største seiere.

Så spørs det da, hva neste år vil bringe. Kanskje det nye året vil oppfylle vårt siste ønske på lista, og kanskje vi er foreldre når jeg skriver nyttårskavalkaden for 2007? Det som er sikkert, er i alle fall at det nye året innehar en uendelighet av muligheter, og at vi knapt kan forestille oss hvor vi vil være et år fra i dag. Det er bare opp til oss hvordan vi vil ta i mot det som måtte komme.

Med dette ønsker jeg alle et riktig godt nytt år!

Carpe Annum!