For første gang har vi altså feiret julen for egen maskin i hjemmets lune arne. Det gikk over all forventning, om jeg så skal si det selv. Dette på tross av at min ikke veldig samarbeidsvillige ovn fant det for godt å bruke 5 timer og 15 minutter på å steike en skarve oksestek på 1.7 kg på selveste lillejulaften. Det er kun takket være dette eksperimentet at ribba ble ferdig i tide på julaften og at platene ble slått av nøyaktig to minutter på fem. Hvis ikke, så hadde vi vel stått og ventet enda. Kirkeklokkene ringte mens vi satt oss til bordet, og bordet var dekket av tidligere nevnte oksestek og ribbe, samt medisterkaker, sosisser, hjemmelagede medisterkaker, hjemmelaget surkål, poteter, sylteagurk, sennep, tyttebærsyltetøy, gulrøtter, erter, brun saus og ribbefett. Til dessert hadde vi hjemmelaget riskrem med tilsvarende hjemmelaget rød saus.

«Hva så», tenker kanskje den garvede husmorleser. «Dette er jo barnemat! Eller julebarnemat, for å være eksakt.» Det hun ikke har tatt med i betraktningen er følgende:

Jeg har ved et par anledninger gjort noen forsøk på å lage kjøttkaker i min tid. Dette har kort fortalt resultert i en av tre ting:

1. Kjøttsuppe, ikke-stekbar
2. Kjøttsuppe, noe stekbar, men dog ikke spisbar
3. Kjøttstein, ikke-spisbar

Ingen av disse tre kjøttkakesortene er godkjent av kattene mine som næringsmiddel, og en naturlig konsekvens av disse oppfinnelsene er at min Mann den Sultne har løpt ned til gatekjøkkenet i det øyeblikk han har fått en forståelse av dagens meny. På denne måten har pizzaen vært klar omtrent samtidig med at kjøttsuppesteinene mine har gått i vasken (det var ikke engang noen vits i å kaste dem i matavfallet, med unntak av den siste sorten), og middagen har likevel vært reddet.

Jeg har også ved et par anledninger forsøkt å lage saus, med like stor suksess. Sist jeg for eksempel forsøkte å lage hvitsaus, endte vi faktisk opp med å strø sukker og kanel på den. Jeg skulle ønske dette var noe jeg fant opp for å skrive et snedig blogginnlegg. Det er det ikke.

Så. Med dette som grunnlag er det intet mindre enn et julemirakel at maten ble så god som den gjorde og at den ble ferdig da den ble. Potetene var fortsatt intakte ved servering, sausen var klumpfri og i det hele tatt. Undertegnede husmor er derfor intet mindre enn strålende fornøyd med egen innsats, og det hjelper også å høre fra andre at «jeg hørte julemiddagen din var en suksess!». Sånt liker vi. Sånt kan vi leve med.

Det er derfor jeg også kan leve med at min kjære kakemonsemann rynket på nesa da jeg serverte ham hjemmeprodusert Dajmiskake nå i kveld. Han påstod nemlig at den smakte litt surt. Hah! Surt, du lissom. Den smaker aldeles ikke surt, den smaker godt! Men jeg tror forøvrig dette er et aldri så lite mirakel i seg selv. Det ser nemlig ut som om jeg har klart å bake den eneste kaken i hele verden som han ikke liker. Jeg trodde ikke den fantes. Selvsagt måtte det være en av de svært få kakene jeg liker selv.

Men, men. Man kan ikke vinne hver gang.