Før trodde jeg at jula var noe som bare kom. Helt av seg selv. At all den fine pynten, de gode luktene og alt det gode vi puttet i munnen bare på magisk sett åpenbarte seg nærmest over natta, til glede og fornøyelse for jordens befolkning. Jeg kunne bare ikke forstå hvorfor de voksne ikke var like begeistret over dette mirakelet som det jeg selv var. De tok seg jo ikke engang tid til å nyte det, disse merkelige vesenene. Kanskje i beste fall tok de seg tid til å se på Jul i Skomakergata sammen med meg, det var det hele. Det var for meg et mysterium.

Jeg tror jeg begynte å forstå litt av det den sene kvelden jeg og lillesøster listet oss (a’la Randi og Ronny) ut av rommet og ut i stua. Der satt mamma med symaskinen, til vår store forundring, og jeg husker enda det blanke, blå, fine stoffet hun hadde mellom hendene. Hun ble så sint da hun så oss at hun kjeppjaget oss tilbake til køyesenga, og alt vi kunne gjøre var å lure på hvorfor i alle dager mammaen vår satt der med symaskinen når det ikke var noen bukser å reparere på, og hvorfor hun fikk så mye mer hastverk med å få oss til sengs enn hun pleide.

På julaften fikk vi endelig svar på hva alt det fine blå var. Det var utstyr til to små dukkevogner som vi fikk. En til hver. Og så hadde hun strikket klær til dukkene våre også.  De var burgunderfargede og spesielt fine siden jeg visste at det var mammaen min som hadde laget dem. Hun strikket nemlig ikke ofte. Og jeg husker en god og lun romjul hvor vi lekte med de nye, fine tingene våre. På platespilleren snurret en barnejuleplate som pappa hadde kjøpt til oss på Texaco en dag han var innom der, og jeg husker fortsatt sangene og hvordan coveret så ut. Livet kunne virkelig ikke bli stort bedre for ei lita tulle på 5 år.

Jeg tror det var den jula jeg begynte å forstå akkurat hvor mye omtanke som gjør jula til den magiske tida den er. Ting skjedde ikke på egenhånd. Ting skjedde fordi jeg var velsignet med mennesker rundt meg som brydde seg nok til å skape magi i livet mitt en gang i året. Og jeg tror det var det året jeg begynte å forstå hva jula egentlig handlet om også. Jeg fikk nemlig mange julegaver da jeg var lita. Men mammas hjemmesydde vognutstyr og hjemmestrikkede dukkeklær er en av dem jeg husker best og som gir meg de varmeste minnene – selv 25 år seinere.