Sitter akkurat nå og leser Dagbladet på nett, nærmere bestemt artikkelen om havfruetårer, og det er vanskelig å ikke la seg sjokkere. Det er riktig nok ikke oppdaget dypt deprimerte havfruer der ute – det ville i så fall vært en forholdsvis gledelig nyhet, selv om jeg hadde foretrukket at de var i litt bedre forfatning. Det ville dog vært fullt forståelig om de trengte terapi. Det som er oppdaget, er nemlig noe langt verre.

Saken er desverre den at det nå er en mer eller mindre fri flyt av plastsøppel på og i de syv hav. Det er funnet ikke mindre enn 300 000 bittesmå plastbiter pr kvadratkilometer med havoverflate. Det finnes små skapninger i havet som spiser dette, og som så igjen blir spist – og plast er som kjent ikke så veldig nedbrytbart at det gjør noe. Det er også en viss (og ikke helt usannsynlig) mulighet for at den faktisk inneholder mindre helsebringende kjemikalier som blir frigjort i små fordøyelsessystemer og tatt opp i kroppene, i den grad det faktisk kan brytes ned. Så hvis en liten reke spiser litt plast, og en fisk spiser ti reker før den blir spist av en større fisk som har spist 15 andre sånne til lunch… You do the math.

Som om dette i seg selv ikke er skremmende nok, så klarer plastindustrien å hevde at mye av denne forskningen er spekulativ, og at det er lite bevis for at det skjer noen overføring av kjemikalier fra plasten og ut i havet eller til havets skapninger. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. For hva så om plastforsøplinga mot formodning ikke skulle ha kjemiske konsekvenser?

Er det greit at havet brukes som dumpeplass da?