Åtte + to sider som handler om fonetikk og grammatikk er levert, men jeg er slett ikke sikker på hvordan det gikk.En gang utpå dagen i går fikk jeg skikkelig ro over meg. Jeg følte at jeg omsider hadde fått oversikten og at alt kom til å gå bra. I dag tidlig var jeg i kjempegodt humør og tralla og sang i bilen på vei over heia til skolen. Ingen nerver før vi fikk oppgava. Ingen nerver etter at jeg hadde lest gjennom den heller, bortsett fra å konstatere at det var en deloppgave jeg ikke hadde lest på (men det var den siste forelesningen før eksamensperioden, og den telte bare 15%).

Så hvordan kunne alt slå så krøll på seg?

Jeg skrev som om livet mitt var avhengig av det i fire konstante timer, med bare et dobesøk som pause. Etter den første timen var jeg halvveis i oppgava. Allikevel rakk jeg bare så vidt å fullføre før vakta annonserte at tida var over og vi måtte begynne å forberede papirene på innlevering. Jeg rakk ikke engang å faktisk lese gjennom besvarelsen som en helhet, det var bare å begynne å rydde sammen.

Det var derfor jeg fikk fullstendig panikk da vakta spurte om jeg bare hadde levert en av oppgavene. Del 1 og del 2 skulle nemlig besvares og leveres inn hver for seg, og jeg hadde ikke begynt på nytt ark da jeg begynte på del 2… Tida var ute, det var ikke mer jeg kunne gjøre. Så jeg rev med meg arka og marsjerte opp til hovedvakta, og var antagelig sånn passe vill i blikket. Han sa akkurat det samme som den andre sa: tida var ute. Men han kunne også berolige meg med at det ikke var noe problem, fordi han kunne kopiere opp akkurat det arket det gjaldt. Så jeg marsjerte ned igjen og pakka sammen tinga mine mens oppgava mi ble levert. For sikkerhets skyld fulgte jeg etter. En smilende, gammel mann pekte på oppgava mi med en fin, gul postit-lapp som det stod «kopier» på. Fine pensjonisten!

Men prøvelsene var likevel ikke over. Da jeg kom ut, satt det et par andre fra klassa der. Han ene fortalte meg hva han hadde svart på den oppgava som jeg ikke hadde lest til. Det var en helt annen vinkling enn hva jeg hadde gjort, og med et ganske annet innhold. Jeg mistenker sterkt at han har svart riktig. Jeg pakka sammen, satt meg i bilen og begynte ringesympatirunda. Først snakka jeg med mamma. Så med lillesøster. Så med kjæreste. Så med lillesøster igjen. Da hjalp det litt.

Jeg skjønner ikke hva det er med meg og eksamen for tida. Før gikk det jo helt strålende på alle tenkelige sett, og jeg var den som alltid forsøkte å få de andre til å slappe av og gi litt mer faen. Pokker heller, i mange av de fagene var jeg ikke engang på forelesninger, og jeg kommer aldri til å glemme den gangen jeg lånte naturfagpensum på biblioteket tre dager før eksamen (og nei, jeg hadde aldri sett de bøkene før). Allikevel klarte jeg for det meste laud. Men nå?

Kanskje det er fordi at dette betyr så sinnsykt mye for meg. Og kanskje fordi det er mye lettere å sikte mot en toppkarakter enn å faktisk kjempe som en gal for å beholde en. Kanskje det er fordi jeg vet at dette er min aller siste sjanse, i og med at lånekassa ikke kommer til å bli med på flere år etter at denne bachelorgraden er i boks. Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg må slappe av og roe meg ned, ellers ender jeg opp med et hjerteinfarkt før de neste to og et halvt årene er omme.

*taking a deep breath*