Jeg har sittet her i kveld og lest gjennom Prosjekt Baby. Så mye som har skjedd, og samtidig så altfor, altfor lite. Så mye jeg helt hadde glemt. Det er helt ufattelig for meg at det nå har gått over to år siden vi begynte å prøve.Men samtidig er jeg veldig stolt av meg selv. Det ville vært så lett å bukket under, innfunnet seg med at livet skal være jævlig og grått seg i søvn hver eneste natt over barnet man ikke har pakket dyna rundt. Så utrolig lett det ville vært å la dette påvirke og styre resten av livet. Men det gjør det ikke.

Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tror det er en kombinasjon av tre sterke faktorer: Meg, Han og Oss. Jeg er født krigersk, men realistisk. Han er født som den stabile diplomat, men en optimistisk sådan. Oss to til sammen har alle disse egenskapene. Noen ganger må man erklære krig mot rigide systemer og egne tankemønster, og få ting til å skje. Andre ganger trenger man å megle mellom kropp og sjel, og å roe seg helt ned isteden for å slite seg ut. Man trenger et optimistisk syn på livet, men det må tempereres med noen skjeer realisme innimellom. På den annen side står man fast hvis man er for realistisk. Derfor har vi kommet oss så godt gjennom dette, så langt. «Og så er han sola, og så er jeg månen – sammen er vi universet»…

Uansett. Om nøyaktig en måned begynner vi å gjøre oss klare til fase 2 av vårt lille prosjekt. Mandag 8. januar skal vi ned til Fertilitetsklinikken Sør for konsultasjon. Da blir det også avgjort hva som skal skje videre – og mest sannsynlig blir det prøverør. Det er da sirkuset virkelig begynner. Jeg må først regulere ned mine egne hormoner til et minimum, for så å regulere dem opp igjen med daglige sprøyter. Når eggene mine er store nok, skal de taes ut. Deretter legges de i en skål sammen med min kjæres sædceller – og forhåpentligvis blir vårt første barn unnfanget der, på et sykehuslaboratorium mange mil unna foreldrene sine. Hvis det går bra, skal det settes tilbake igjen inn i meg noen dager senere.

Det er skummeltgodt å tenke på.

Snart…