Da var Introduction to British Studies formelt over. For snart to timer siden ble sju ark med skjelvende og ustødig skrift levert til eksamensvakten. Heretter er det ikke lenger opp til meg hvilken karakter jeg kommer til å få. En dame jeg aldri har møtt og som ikke kjenner meg i det hele tatt skal avgjøre en del av min fremtid. Jeg vet ikke helt om jeg liker det.Og la meg bare si det sånn: jeg har fått en helt ny forståelse av begrepet «eksamensnerver». Det var rett og slett helt jævlig. Det begynte i går. Min kjæres forkjølelse begynte sakte, men likevel uendelig sikkert, å snike seg innpå meg i bakholdsangrep. Det mest råtne trikset i boka. Ganen kilte, halsen begynte å bli ruskete og kroppen kjentes ut som om den var knadd like behørig som alle de tusen hjems pepperkakedeiger i disse tider. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Det vil si, rent fysisk gikk det jo bra. Men dette traumet sørget likevel for at jeg fikk en del mentale skrekkbilder av eksamenssituasjonen – jeg kunne formelig se for meg en pult full av paracet, penicillin, astma- og nesespray (og ja, jeg har faktisk vært der). Og som den observante psykologspire meget vel kan forestille seg: dette var ikke heldig for eksamenskandidaten.

Jeg våknet altså lenge før klokka ringte i dag. Prøvde å spise frokost, men nei. Det fikk bli en annen gang. Jeg hadde også store planer om å lese gjennom en god del av pensum før eksamen begynte, så jeg kjørte over til eksamenslokalet i god tid og var der en hel time før. Så flink jeg er, tenkte jeg fornøyd og ikke så rent lite imponert over meg selv, og fant plassen min – vel og merke etter å ha svinset rundt og ikke skjønt opp-ned på noenting før en av guttene i klassa mi dukka opp og fikk veiledet meg inn i riktig hall. Jeg sluttet å tenke at jeg var flink omtrent ved det punktet hvor jeg overhørte samme gutt da han fortalte eksamensvakta grunnen til at han var her så tidlig: han hadde glemt studentbeviset, så han hadde måttet oppom eksamenskontoret for å få en skriftlig bekreftelse på at han var han.

Shit.

Den Ikke Lenger Så Selvtilfredse Eksamenskanditat-dansen fulgte så. Koreografien går omtrent som følger:

Man reiser seg opp så fort og panisk at stolen nesten faller bakover og lander på ryggen. Så følger noen sekunders hodevridning for å spore opp tidligere nevnte eksamensvakt, før man løper i den retningen og stotrer noen ord om «glemt hjemme» og «hva skal jeg gjøre». Deretter snur man seg i det som kjennes som ekstremt sakte film mot døra, og så kaster man seg ut gjennom den. Så bråstopper man. Man kommer nemlig på at man strengt tatt ikke vet hvor hverken man selv eller utgangen er. Etter forvirret-ansiktsutrykk-fasen beveger man seg så i retning av tidligere nevnte utgang, som man igjen kaster seg ut i. Der kræsjer man nesten inn i tidligere nevnte klassekamerat, som står der med headset og en røyk og ser misunnelsesverdig avslappet ut. Du vet det ikke er noe poeng i å forklare (han har jo på headset og du er jo fortsatt i bevegelse retning skolen), så du setter opp et (noe mislykket, forstår du i ettertid) ansiktsuttrykk som er ment som en kombinasjon av en unnskyldning og et uttrykk for stress, panikk og dette-går-så-bra på en gang. Så entrer du løpefasen. Du løper over parkeringsplassen, opp trappa, langs gangstien og over asfalten til du kommer inn hoveddøra på skolen. På en eller annen måte klarer du å dra frem minibankkortet i farta før du kommer frem til resepsjonen, hvor du gjentar det du stotret frem til eksamensvakta – bare at nå er du ikke bare stressa, du har ikke oksygen i omløp heller. Ergo, du er ikke i stand til å stotre frem så mye i det hele tatt – det blir mer som gisping å regne. Du vet ikke om du skal le eller grine da de sier at så lenge du har legitimasjon med bilde så går det bra. Og du tusler tilbake samme vei som du kom.

Tilbake ved pulten din har du nå mistet all tiltro til din egen oversikt, og du er dessuten så stressa at du bare kan glemme å lese noe som helst. Innen eksamen begynner og oppgavene begynner å bli delt ut, er du nå så nervøs at hjertet hamrer i brystkassa og du vet med 100% sikkerhet at du kommer til å stryke glatt. Det er da det ikke hjelper i det hele tatt at det er tomt for oppgaver da eksamensvakta kommer til midten av den rekka du har satt deg bakerst på. Det betyr enda flere minutter med navneløs terror. Og du har fått jernteppe allerede før du har lest oppgaveteksten.

Himmel og hav. Jeg begynte først på den oppgava som gikk på diktanalyse. Så begynte jeg på den om parlamentet. Før jeg fortsatte på diktanalyse, før jeg fortsatte på parlamentet igjen – før det til slutt løsna og jeg fortsatte og fullførte diktanalysen. Jeg tør ikke tenke på hvor mye tid jeg mistet på akkurat det. Men, det ble nå sju sider utav det og jeg klarte på sett og vis å bygge opp et essay. Jeg leverte nøyaktig klokka ett, og jeg regner med at de annonserte at tida var over rett etter at jeg forlot rommet. Eksamen varte i fire timer, og jeg kan herved konstatere at tiden ikke bare flyr når man har det gøy. Den flyr også faen så fort når man har avsluttende, skriftlig eksamen.