I dag er det 6 uker og 5 dager siden siste eksamensperiode begynte. Hvordan, åh, hvordan kan det da være 8 dager igjen til den neste? De to siste ukene har jeg tilbrakt uendelige mengder tid på lesesalen. Nakken og skuldrene spraker når jeg drar armene mine bakover. Ryggen rasler om morgenen når jeg vrir meg i senga der jeg prøver å få bare 5 minutter til. Hjernen min er ikke i stand til å ta i mot og fordøye noe som helst mer informasjon på det nuværende tidspunkt, og bare det å holde en samtale gående over en periode på mer enn to minutter viser seg å være litt av en utfordring for tida.

Det syke er at dette er avsluttende eksamen i alle disse fagene. Hva mer er, det har kommet meg for øret at vitnemålet slett ikke vil se ut som mine tidligere varianter. Åhneida. Av en eller annen grunn vil det ikke stå en rekke tall eller bokstaver på det. Det vil kun stå en eneste en. Hele grunnfaget blir slått sammen. Det vil si at ingen vil få se alle de fine A’ene mine hvis det bare er en kvart B for mye i regnestykket. Det er faen meg ikke rettferdig, og det gir ikke mye rom for slingring.

Så. Uansett. Når det ikke vil mer inn, kan det lønne seg å få lirke littegranne ut isteden. Og da er bloggen god å ha, selv om ordene ikke akkurat triller gjennom fingrene mine og ut på skjermen akkurat nå.

Det kjennes ut som om hele meg har slått en stor, diger knute på seg.