Istad spurte min kjære meg om hva som var i veien. Jeg ante ikke hva jeg skulle svare ham, så jeg sa bare «alt». Så spurte jeg ham om han ville jeg skulle begynne å forklare utfra et globalt perspektiv eller om jeg skulle begynne med de minste tinga.Det er nok best jeg lager en liste og spyr ut av meg den verste gørra. Hvis jeg skulle laget et innlegg på hver av disse tingene, så ville jeg sitti her i hele natt før det hele endte med en drøss drittleie lesere og et flooding-tupp i rævva fra HP sin side. Derfor en liste. Dette er ikke en ille-verre-verst-liste hvor det gradvis blir verre. Den er rett og slett laget etter random-metoden.

La meg se. Jo.

R.I.P Steve Irwin
Jeg kan fortsatt ikke fatte at han er borte. Jeg har fortsatt ikke klart å brette hjernen min rundt hvordan dette kunne skje og alt hva han gjorde for planetens ville dyr i løpet av sine 44 år på jorda. Og jeg har ikke ord. Sangen som stadig svirrer i hodet mitt når jeg tenker på ham (og det gjør jeg hver eneste dag) er You Had a Bad Day med Daniel Powter:

So where is the passion when we need it the most
You kick up the leaves and the magic is lost

You had a bad day
the camera don’t lie

Det er ikke annet å si eller annet å gjøre enn å se på Animal Planet hver eneste dag klokka 10 eller klokka 16, besøke Australia Zoo innimellom (om enn bare på nettet) og gjøre mitt for at saken hans skal leve videre. Det er rett og slett forjævlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle reagere så sterkt. Men jeg gjorde.

Menneskers idioti, del 1
Dette har dog minnet meg på og gjort meg mer oppmerksom på vårt eget dyreliv i den norske naturen. Et kjapt søk på Google kan komme opp med ganske mange, ganske dårlige nyheter i så måte. I dag ble jeg mildt sagt forbanna da jeg leste dette. Denne førskolelæreren burde vært suspendert på ubestemt tid. Man lærer rett og slett ikke barna at utrydningstruede dyrearter er skadedyr som fortjener å bli skutt. Vedkommendes mailadresse er ikke å finne noe sted. Og det kan kanskje være like greit.

Mennesker idoti, del 2
OK. Så vi liker å pynte oss og smøre oss inn med gode kremer. Vi setter pris på å ha rene tenner og så videre. Men må vi gjøre det på bekostning av natur, liv og helse? Kosmetikken vår er stappfull av ftalater, parabener og andre miljøskadelige stoffer. Senest i dag gikk en av de store avisene (husker ikke hvilken, og saken er ikke på nettet) ut med at Colgate Total kan bli forbudt fordi den inneholder triklosan. Danskene har allerede boikottet den. Når skal vi ta tegninga? Ikke bare ødelegger vi oss selv, vi ødelegger miljøet vårt også. Det er mer enn dritt som forsvinner ut i kloakken.
Det er en veldig god ting at jeg går på skole i en by som har en Sunkost-butikk. Etter å ha søkt nettet rundt, har jeg nemlig funnet frem til lavera, en serie som ikke inneholder noe sånn dritt. Ikke er produktene testet på dyr heller. Det er vel verdt et forsøk. Så har jeg i det minste tatt ansvar for mine egne handlinger.

Menneskers idioti, del 3
En dag håper jeg virkelig at gatekjøkken- og bensinstasjonpersonale får anledning til å utføre samme jobb som en bartender kan: nekte folk servering på bakgrunn av at kroppene deres bare ikke kan håndtere mer. Her om dagen satt jeg og ventet på at min kjære skulle betale bensinen. Ut av døra kommer en mann størrelse DIGER, med en bærepose i handa. I den lå det en kjøpepizza og to store flasker cola. Jeg hadde ærlig talt mest lyst til å rive den til meg og slå den hardt i hodet på ham. Hva er det han driver med? Sakte selvmord, på statens bekostning? Forhåpentligvis rekker kroppen hans å gi ham et par sykehusopphold før den legger på røret for godt. Noen dager senere satt jeg og min kjære på en kafeteria. Der sitter det også en familie på tre: bamsefar, bamsemor og lille gullhår. Disse ikke akkurat lettvekterne hadde bestilt kjøkkenets feiteste rett med hamburger og pommes frittes, og stappet i seg med god samvittighet. Veslejenta så heldigvis sunn og frisk ut, men gud vet for hvor lenge. Forbildene hun fikk utdelt ved fødselen kunne nemlig trengt et kurs eller to.

Handelsstandens idioti
Man har alltid et valg, heter det. Spørsmålet er hvor reelt det egentlig er. Bare se hvor lett det kan være å spore opp brun, upolert ris som faktisk inneholder næring i motsetning til den polerte varianten. Jeg har lett i tre butikker nå, før jeg til slutt fant det i helsekostbutikken. Hvis jeg skal ha en renseserie til huden uten parabener og annen dritt, må jeg til nabobyen. En handletur kan derfor ta hele dagen, hvis man skal gjøre de riktige valgene. Det skal faen ikke være enkelt. La meg ikke engang komme inn på hvor lett det er å få tak i usprøyta frukt og grønnsaker… Er det rart folk frivillig går og forgifter seg selv?

OK. Så dette var de store sakene som svirrer i hodet mitt og frustrerer livsskiten ut av meg. Men det er også en del mindre saker. Som disse:

Eksamen nærmer seg
…og det er vel og bra. Det er riktignok bare noen ganske få uker siden sist gang, men det får vi leve med. Men. I hele år har jeg venta på å få skriftlige innleveringsoppgaver. Jeg liker dem. Men hvorfor i svarte, innerste, mørkeste helvete måtte læreren vente med å gi dem til oss før nå? Det er 8 dager til eksamen, og den siste oppgava skulle vært levert i forigårs. Jeg tror jeg snakker for oss alle når jeg sier: «:PpPpPpP» og «Yeah. Like that’s gonna happen».
En annen ting er at vi i hele år har kost oss med små kapitler om historie og kultur og slikt. De har med andre ord spart de tyngre sakene til nå. Nede på stuebordet mitt ligger The God of Small Things og er sånn passe halvlest. Den må leses ferdig før mandag. Den tyngste romanen er altså spart til slutt – til uka før avsluttende eksamen. Som om ikke det er nok, så får vi ikke leseuke denne gangen. Neida. Torsdag er siste undervisningsdag. Eksamen er allerede på mandag. Så har vi tirsdag og onsdag på oss, før det braker løs igjen med fonetikk/grammatikk-eksamen.  Deretter er det tre hele dager fri igjen, før den siste eksamen er på mandag. Men da skal jeg HA så juleferie!

Maybe Baby – or Maybe Not
Vi venter og vi venter. Det forbannede brevet fra Fertilitetsklinikken har fortsatt ikke innfunnet seg i vår sultne postkasse, og jeg begynner å bli så drittlei av å ikke ane hva jeg skal forholde meg til. De mottok henvisningen 20. juli. Vi har ventet i 4 mnd og 5 dager.
Blir det prøverør? Antagelig.
Når? Ingen idé.
Kan jeg ta sjansen på å dra på klassetur til York når jeg kanskje muligens skal være rugekasse omtrent da? Nei.
Trenger jeg egentlig en baby nå? Nei. Men jeg har så mange Viktige Tanker og ingen å lære dem bort til. Dessuten er jeg 30 år og har ikke allverdens med tid dersom mitt barn ikke skal være enebarn – og det skal hun jo ikke.

Hvilket bringer meg til lærersituasjonen i denne byen:

Lærermishandling
I dag sto tillitsvalgte og det lokale utdanningsforbundet frem i lokalavisa og var mer enn bekymret over at kommunen nå truer med å kutte ytterligere tre lærerstillinger fra skolene. Det kan bare ikke skje. For å sitere:

«De viser til at det for noen år tilbake, da kommunen ville begynne å redusere spesialundervisningen, ble det lovet at man ikke skulle røre ressursene. Men etter dette er 21 lærerårsverk blitt borte fra skolene.»

Dette er en liten by. Vi har fem barneskoler og to ungdomsskoler. 21 årsverk er sinnsykt mye. La meg gjøre det fullstendig klart fra starten av: Dersom dette er situasjonen den dagen mitt barn skal begynne på skolen, er ikke disse skolene et alternativ i det hele tatt. Jeg er utdanna førskolelærer, og har ingenting i mot å ta videre utdanning for å kunne skolere mine egne barn på egenhånd. Alternativt har jeg absolutt ingen motforestillinger mot å sende dem på privatskole heller. Men at de skal få et dårlig tilbud med utslitte lærere og uttynte ressurser? Kommer ikke på tale.

Jeg kan ikke si verden imponerer meg noe særlig for tida.