Av og til (faktisk ganske ofte) lurer jeg på hva som er galt med mennesker. En ting er at de er selvdestruktive, men når de begynner å gå aktivt inn for å destruere deg også, da er det lov å begynne å lure litt på den generelle mentale tilstanden til folk. Ta for eksempel nå i kveld. Plutselig dukket det opp et menneske på MSN, et menneske som er på et av babyforaene jeg nå har forlatt. Hyggelig det, tenkte jeg, og begynte å prate med henne. Men hva skjedde?Jo.

Tre minutter uti samtalen tar mennesket frem skytsen. Først hagl, så gradvis over til kanonkuler. Hvorfor? Fordi jeg ikke er av den oppfatning av at det er forferdelig synd på oss som står i kø for prøverør og så videre. Livet mitt er ikke knust fordi jeg ikke fikk barn for to år siden. Faktisk er jeg veldig glad for at jeg ikke fikk baby da jeg begynte å prøve, fordi det har skjedd så veldig mye positivt i livet mitt som antagelig ikke hadde skjedd dersom jeg var gravid eller nyblitt mamma. Jeg har det faktisk ganske så fint, og babyer er ikke Verdens Viktigste Ting i Livet Mitt akkurat nå. Hvis jeg var yngre, så hadde jeg tilogmed ventet noen år med babyer. Det tålte hun visst ikke å høre.

Først forteller hun meg at hun skulle ønske hun kunne slappe av. Så sier hun at det er helt umulig. Det er det jo ikke – jeg har jo klart det, så hvorfor ikke hun? Så jeg tilbyr henne å overføre et par meditasjoner jeg har liggende på maskinen min, som hjalp meg den gangen jeg fortsatt var på det stadiet i prosessen. Det vil hun ikke ha, for hun har innfunnet seg med at det skal være trist og sårt.

Javel. Hva er det du jamrer for da, tenker jeg, og fortsetter samtalen med å fortelle henne at jeg mer eller mindre har innfunnet meg med at jeg en dag skal hente ei lita jente med svarte øyne fra Colombia og at jeg inntil da konsentrerer meg om å gjøre livet mitt best mulig både for min egen del og for å bli en bedre mamma for henne. Hvorpå hun kjapt repliserer at jeg ikke kan velge kjønn når jeg adopterer. Jeg sier jeg alltid har visst at jeg skal adoptere ei jente fra Colombia som heter Juanita, helt fra da jeg var lita selv. Hun svarer at sånt kan jeg ikke vite – det er like sannsynlig at jeg får en gutt. Og at hun skulle ønske hun visste om hun snart fikk en liten en selv. Jeg spør om hun ikke vet. Hun svarer igjen at sånt kan man ikke vite. Det er da jeg bare ikke gidder mer, avslutter samtalen og blokkerer henne.

Poenget med å kontakte meg skulle være hva? Snoke i privatlivet mitt etter de begredelige detaljene etter at jeg forlot forumet? Finne ut at jeg hadde det enda verre enn henne, slik at hun kunne føle seg litt ovenpå selv? Dra meg ned i gjørma slik at jeg ikke på noen måte skal ha det bedre enn henne?

Bite me. Jeg holder deg ikke med selskap på veien ned, og jeg har ikke tenkt å bli der nede bare fordi du ikke er i stand til å sette beina under deg selv.

Jeg vet nok hva som skjer nå. Antagelig skravles det heftig på MSN, hvor det pastes herfra og derfra, og hvor de omtrent nå har kommet frem til at jeg ikke fortjener å bli mamma, siden jeg er så kald og kynisk og siden mitt hjerte ikke blør sammen med livmora mi en gang i måneden. Dessuten er jeg sikkert helt håpløst fjern som bare «vet» allting, og aldeles ikke i stand til å oppdra et barn. Jeg vet hvordan hjernene til disse bitre, selvmedlidende kaklehønene fungerer – jeg har vært for lenge på for mange forum til å kunne være naiv i forhold til det. Dette er faktisk en av grunnene til at jeg har forlatt dem, alle som en.

Jeg vet liksom ikke om jeg skal le eller grine på deres vegne. Eller jo. Jeg ler. Egentlig. Det er ikke stort annet å gjøre.