Det hender en svært sjelden gang innimellom at jeg blir overrasket og provosert over det Staten faktisk kan få seg til å gjøre. Jeg er vanligvis ikke så lett å imponere i noen retning og velger som regel å la være å engasjere meg, men noen ganger kan ikke engang jeg forholde meg passiv og holde kjeft. Som i dag, hvor TV2 sendte en reprise på «Dokument 2: Vaksineeksperimentet»Da jeg gikk på ungdomsskolen, var vi så heldige å bli med på et vaksineprosjekt i Statens regi. Jeg kan ikke huske at vi ble informert om det. Jeg kan ikke huske å ha skrevet under på noe papir, og jeg kan heller ikke huske at jeg gjorde et bevisst valg i forhold til det. Vi fikk alle en sprøyte, og det var det. Alt vi visste var at halvparten av oss fikk saltvann mens halvparten fikk en ny vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse. Jeg har aldri vært noen pingle i forbindelse med medisinske undersøkelser eller sprøyter av noen art, men denne gangen endte det med at jeg måtte innta horisontalen på lærerværelset. Klasseforstanderen min ringte hjem til pappa for å forvisse seg om at det var voksne mennesker tilstede, før han kjørte meg hjem. Senere fikk jeg vite at min vaksine, ikke overraskende, var ekte vare.

Mange år senere fikk jeg endelig diagnosen fibromyalgi, noe jeg allerede hadde hatt mistanke om lenge. Mitt første minne om uforklarlige smerter stammer fra nettopp ungdomsskoletida. Men jeg har aldri sett disse opplevelsene i sammenheng før nå, når jeg så dette programmet.

Det viser seg nemlig at ganske mange av oss som var en del av dette eksperimentet har fått lignende symptomer i ettertid – selvfølgelig uten at Staten har tenkt å innrømme noen som helst skyld eller gi noen form for erstatning uten kamp. De har sågar eksportert denne vaksinen til New Zealand, etter at det begynte å bli kjent at noen av forsøkskaninene faktisk ble skadet for livet.

Etter å ha sett dette programmet sitter jeg igjen med en del blandede følelser.

Jeg er lynende forbanna over at Den Norske Stat så åpenbart har utnyttet 13-15åringer og satt deres fremtidige helse i såpass stor fare.

Jeg er rasende over den arroganse som er vist, og at de nå har sendt faenskapen til New Zealand hvor de setter denne vaksina på småbarn (og at de i tillegg får 4 ganger den dosen vi fikk her hjemme, fordi den ikke var «effektiv» nok).

Jeg er også lettet, på en eller annen merkelig måte, over å ha fått vite at det kanskje finnes en grunn til mitt til tider lite samarbeidsvillige legemes oppførsel.

Samtidig er jeg overlykkelig fordi jeg, hvis min karriere hos Trygdekontoret og Aetat er en direkte konsekvens av dette eksperimentet, kom så godt fra det som jeg gjorde i forhold til mange av de andre og at jeg nå har funnet et liv som ser ut til å fungere utmerket på alle plan. Men jeg vet også hvem jeg skal saksøke dersom det viser seg at jeg skulle få et tilbakefall om noen år.

Og jeg er helt forbanna sikker på dette:

Mine barn skal ikke, under noen omstendighet, vaksineres og dermed sprøytes fulle av sykdom som potensielt kan ødelegge de små kroppene deres for alltid.

Det kan nemlig se ut som om de trenger beskyttelse mot Staten mer enn de trenger beskyttelse mot sykdom.