Jeg sitter på kontoret mitt i morgenkåpa, har akkurat våkna og skal snart begynne på søndagsfrokosten: eggerøre, bacon, kokte egg, tomatskiver og te. Nede ligger min gode, fine kjærestemann og får lov til å sove litt til.Jeg er så ufattelig heldig. Og lykkelig. Veldig, veldig lykkelig.

Jeg har en unik mann ved min side. Han får meg alltid til å le, selv i de mest håpløse situasjoner. Ikke et eneste kjærtegn forblir ubesvart, og jeg har ennå ikke opplevd å bli avvist på noen som helst måte. Han gir meg aldri noen grunn til å tvile på ham eller vårt forhold. Jeg har alltid en varm visshet i hjertet om at jeg alltid vil være hans førsteprioritet, uansett hva som skjer. Når vi får barn, vil han gjøre alt for familien sin. Det vet jeg.

Jeg eier 50% av huset vårt, som vi fikk for 1 mill og 70. Vi har et hjem. Hele første etasje er nesten ferdig pussa opp nå, kjelleren ble shina opp i sommer. Andre etasje står for tur i neste omgang. I kjelleren bor en student som betaler halve huslånet vårt. Det vil si at vi betaler bare bittelitt mer nå enn vi gjorde da vi bodde i den lille kjellerleiligheten. Det første året leide vi ut andre etasje også, så vi slapp å betale noe som helst og kunne bruke de pengene på å pusse opp.

Nei, vi er ikke rike. Men jeg har en flink mann, med en familie som stiller opp og gjør alt de kan for å hjelpe til på alle tenkelige måter. Svigerfar har stått på hodet og ofret mang en fridag for å hjelpe til med oppussinga (strengt tatt var det vel vi som hjalp ham med å pusse opp, ikke omvendt). Svigermor har lagt opp gardiner og servert pizza på travle dager. Selv har jeg en familie som jeg vet er der for oss, alltid. Uansett hva det skulle gjelde.

Jeg har begynt å trene igjen. Friskoteket oppfylte min barndomsdrøm og satt opp jazzdans på timeplanen. Dessuten har jeg slutta å røyke, så formen er så sinnsykt mye bedre enn hva den var for et halvt år siden. Jeg tviler seriøst på om jeg i det hele tatt hadde fått en fibromyalgi-diagnose om jeg hadde blitt undersøkt nå. Jeg føler meg veldig frisk, veldig opplagt, og jeg har et overskudd jeg ikke har hatt siden før puberteten en gang.

Og jeg studerer. Min hverdagsaktivitet er en av mine største interesser, og jeg får gode resultater. Jeg gleder meg til mandags morgen, og jeg går ikke glipp av en eneste forelesning frivillig. Tilogmed lørdagskveldene kan gjerne tilbringes med nesa nedi en av pensumbøkene eller med å maile spørsmål til en av lærerene. Jeg gjorde det i går – og han svarte. Selv om det var lørdag. Tre av fire lærere har den egenskapen at jeg går ut av døra fullstendig overbevist om at akkurat dette er semesterets viktigste fag. De kan faget sitt. De er engasjerte. Det inspirerer.

Jeg tror ikke livet mitt kan bli så veldig mye bedre enn det er akkurat nå.