Jeg kødder ikke. I dag måtte jeg få private pusteleksjoner av instruktøren min. Inn gjennom nesa. Ut gjennom munnen. Stakkars Merete kunne forferdet konstatere at jeg ikke bare var blek om nebbet. Jeg var blå.Etter tre og en halv måned fullstendig borte vekk fra alt som heter trening, satt jeg i dag mine joggeskokledde føtter i gruppesalen – klar og motivert som et egg for noe jeg aldri før hadde vært med på: Kickbox. Og det holdt på å ende med forferdelse, da jeg snart kjente blodet forsvinne alle andre steder enn til hodet mitt. Kvalmebølgene kom også ganske tidlig i prosessen, vakkert akkompagnert av både øresus og tilhørende visuell underholdning.

Dette var skremmende. For bare 4 måneder siden trente jeg styrke og kondis ikke mindre enn 4 ganger i uka, og var i grunnen ganske fornøyd med tingenes tilstand. Jeg var kanskje ikke i eliteform da heller, men jeg var da i stand til å hoppe tau i mer enn ett minutt før jeg hadde valget mellom å sette meg ned for egen maskin eller falle ned for å ta telling! La meg aldeles ikke begynne å beskrive opplevelsen av å ta armhevinger. La meg bare si ett eneste ord i den forbindelse: eeeeeeeeeeeeen…

Her er det åpenbart at det er en jobb som må gjøres. La oss håpe det går bedre til onsdagen, da jeg skal på 45 minutters dans i den andre gruppesalen. For jeg tør virkelig ikke tenke på hva som vil skje hvis det går verre.