Jeg vil gifte meg. Jeg frir kanskje i gjennomsnitt 5 ganger om dagen for tida, men har så langt fått en rekke unnvikende svar av typen «aldri forandre på start-ellever’n» (hva nå enn det betyr) og «hvis laget funker, så ikke forandre det». Med andre ord har vi det altfor bra til å gifte oss.Men kjolen er tegna. Gjestelista er klar. Datoen er satt. Jeg har forholdsvis klart for meg hvor, når, hvem og hvordan. Nå mangler jeg bare brudgommen. En ganske vesentlig del av et bryllup. Han har lovet at han skal tenke på det. Bruke litt tid på å ta inn over seg Det Skumle Bryllupet. For det er visst ikke det at han ikke vil være gift med meg som tynger. Det er det at han ikke vil gifte seg. Skjønner? Det er selve dagen (og forberedelsene) som er det verste. Og jeg, som forsåvidt heller ikke kan fordra familietragedier, er egentlig hjertens enig. Det blir uansett ikke noe stort bryllup.

Det er derfor det er flaks i uflaks at vi kanskje MÅ. Saken er nemlig den at vi kommer inn på fertilitetsklinikken innen 20. januar, og at det mest sannsynlig blir prøverør. Men da støter vi på følgende problem: I følge bioteknologiloven kan IVF kun utføres på en kvinne som er gift eller som er i et ekteskapslignende forhold med en mann. Med ekteskapslignende menes at paret har hatt samme adresse i to år. Problemet vårt er at min kjære ikke skiftet adresse da han flyttet inn til meg på lillejulaften fordi vi allerede fra starten av planla huskjøp. Huset var vårt i juli, og vi skiftet adresse utpå høsten en gang. Så pr i dag har vi, i følge folkeregisteret, kun vært samboere et år.

Han har gått med på at vi kan sende inn papirer for prøving av ekteskapsvilkårene i november/desember. Da er alt klart for et lite kontorbesøk i januar/februar, hvis det er det som skal til for å få en liten familie.

Jeg syns igrunnen dette blir like romantisk som et kirkebryllup. Hvis ikke mer.