Jeg må bare slutte å se på Helene og gutta. Det er som å se et spøkelse av seg selv hver gang. For den jenta som så dette sist er borte. Død. Og burde i grunnen vært begravet.Etter nøye ettertanke har jeg kommet frem til at jeg må ha vært 17 det året TV2 viste Helene og gutta for første gang. Jeg bodde fortsatt hjemme hos mamma og pappa, som mine to yngre søstre også gjorde. Jeg var fortsatt sammen med min første kjæreste. Jeg gikk fortsatt på videregående.

Jeg visste fortsatt ikke hva kjærlighetssorg og ustabile forhold var. Ingen hadde noengang gått bak ryggen min, med unntak av en og annen venninne på ungdomsskolen. Jeg hadde fortsatt ikke vært vitne til mitt (eller snarere min daværende kjærestes) første nervesammenbrudd, og ingen hadde noen gang truet meg med selvmord eller beskyldt meg for å være opphav og direkte årsak til det samme sammenbruddet. Følelsen av min kjærestes knyttneve over øyet var fortsatt fullstendig ukjent for meg, og klamydia var et ord som hørte hjemme i pensumboka i sosial- og helsefag. Jeg var ennå ung, uskyldig og forholdsvis uberørt av livet.

Jeg bodde hjemme, i mitt trygge og gode hjem. Hos familien min. Jeg kom hjem fra skolen om ettermiddagen, slengte fra meg sekken på kjøkkenet, tok med meg mammas ferdige middag inn i stua og kasta meg i sofaen sammen med søstrene mine for å se på Helene og gutta, lykkelig uvitende om at livet kom til å endre seg til det ugjenkjennelige om bare noen få måneder.

Henne kan jeg aldri bli igjen. Det har skjedd for mye, både med meg og med omstendighetene rundt oss alle.

Nå har begge søstrene mine giftet seg og flyttet utenbys, og min første niese er ventet i januar. Lillesøster er i ferd med å skape seg sin helt egen familie. Jeg, på min side, sitter her med en stadig tiltakende og tom følelse av å være familieløs. Det er ikke lenger gitt at hele min familie vil være samlet en eller annen gang de neste 48 timene. Sjansen for at vi alle tre skal slenge oss i sofaen hos mamma og pappa er minimal. Og jeg aner ikke engang når det var siste gangen, for plutselig var det bare slutt.

Jeg har mistet familien min. Og jeg har virkelig ingen ide om hvordan jeg skal kunne lage meg en ny en.

Jeg savner dem.