Jeg ante fred og ingen fare der jeg satt og skulle lese til mid-termeksamen i Introduction to British studies. Vedovnen ble innviet for nok en sesong, cola og sjokolade lå på bordet. Alt var tima og tilrettelagt. Nå skulle jeg være flink. Effektiv. Jeg skulle virkelig lese. Vise hva jeg var god til. Aktivisere klisterhjernefunksjonen.Så sa mobilen min pip.

Det var min lillesøster. Hun kunne informere meg om at TVZebra nå viste Helene og gutta. Storesøster formelig kasta fra seg alt som luktet av pensumbøker, og rev til seg fjernkontrollen. Hun beholdt naturligvis colaen og det som måtte være igjen av sjokolade og byttet over fra treseteren til toseteren. Her skulle det «cuddles». Den neste halvtimen ble tilbrakt med et fårete smil om leppene.

Det var som å treffe igjen gamle, kjære venner jeg ikke har sett på 15 år – og ingen av dem så en dag eldre ut! Alle var nøyaktig som jeg husket dem. Ingenting var endret.

Ingenting. Bortsett fra alt.

Nå sitter jeg her og kjenner hvor mye jeg savner å være 16 år på 90tallet igjen. Ting jeg ikke ante at jeg noengang kom til å savne sviver rundt i hodet mitt, og det er umulig å vende tilbake til 2000tallets virkelighet.

Det kommer sikkert til å dukke opp flere savn etterhvert som jeg ser flere episoder, men så langt har jeg kommet opp med følgende.

  • Hårmoter som ikke krever voks. Eller spray. Eller noe som helst annet enn en føner.
  • Bukser som dekker mageområdet (moten skulle strengt tatt ha vært omvendt, det er NÅ jeg trenger å holde på plass magen!)
  • Leppepomade i krukke fra BodyShop

Livet forandrer seg. Om 15 år sitter jeg sikkert og tenker tilbake på de første åra sammen med min kjære i vårt eget hus.

Men akkurat nå… Akkurat nå skulle jeg ønske jeg satt og spilte Nintendo med mine to lillesøstre.