pp17
cd32
13dpo

I dag våknet jeg og tok tempen klokka 7, som jeg alltid gjør. Men hva skjer? Jo. I mitt allerede strålende PMS-humør, måtte selvfølgelig tempen synke. Ikke noe mer trifasisk kurve her, nei. Antagelig ikke noen baby heller.

Og jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg gidder.

Hva er naturens poeng, egentlig? Hvem FAEN er det den tror den er? Jeg mener; her er du. Kvisene spretter som gåsunger om våren, puppene ytrer drapstrusler hver gang du går ned ei trapp og du blir fly forbanna bare av å våkne om morgenen. Og det er DA, in the worst possible moment, at den forteller deg at isteden for at en myk, varm, liten baby vil presse seg ut om 8 mnd, vil det renne ut en blanding av blod og slim mellom beina dine innen kort tid.

Så du kontakter en venninne du ikke har snakket med på en stund, som du vet pleide å jobbe på teletorget som spådame. For kanskje den alternative retningen kan tilføre noe den medisinske etter over et år enda ikke har kunnet gi? Men nei. Hun jobber ikke lenger som spådame, men hun spør bekymret om noe er galt. Du svarer. Hun kan da informere deg om at de desverre har hatt et lite arbeidsuhell og venter nummer tre, og at «det sikkert blir din tur snart».

Fuck it.