Hvis du leser mine dagbøker fra jeg var lita til jeg ble voksen, vil du bli sjokkert over hvor forferdelig livet mitt har vært. Der vil du nemlig finne side opp og side ned om konflikter, krangler, kjærlighetssorg og vonde tanker, og det er nesten så du lurer på hvor psykologen var i alt dette. Helt til du ser på datoene og skjønner at dette er bygget opp i visse intervaller. Eller snarere: at dagboka har fått ligge i fred i mer harmoniske dager, før den igjen ble tørket støv av når motgangen atter en gang innfant seg.

De sier at dagbøker speiler eierens liv og sjel. Hvis dette var sant, burde de fleste dagbokskrivere vært forholdsvis suicidale. Ingen kan holde ut et liv med bare dritt og elendighet i lengda. Men jeg lurer på om det er en viss sannhet i påstanden allikevel. Dagbøker gir nok ikke et helt korrekt bilde av virkeligheten, men de kan gi et forholdsvis godt inntrykk av skriverens fokus. Det er ikke nødvendigvis retta i positiv retning. Da ville i så fall dagboka inneholdt mer enn elendighet, og i dårlige perioder ville den vært løsningsorientert. Det eneste unntaket er hvis man bevisst bruker dagboka til en katharsis, en utrensning av følelser og tanker. Da sier det seg selv at innholdet kanskje ikke alltid dufter av roser.

Det har vært stille fra denne kanten en stund. Dette både fordi jeg har ofret ganske så mye nett-tid til fordel for pensumbøker og kompendier, men også fordi jeg er så forbanna lykkelig og harmonisk at jeg rett og slett ikke har visst hva jeg skulle blogget om. Jeg er ingen stor fan av rosa fluff, men jeg har nå bestemt meg for at denne bloggen skal være sannferdig og bære preg av hvordan livet mitt virkelig er. Nemlig pokker så bra.

Så får leseren heller skylle det ned med litt sitronsaft hvis det skulle bli for hard kost.